Frank Lande
«Shut Up and Play the Piano»
Mitt første møte med den kanadiske musikeren Chilly Gonzales var albumet «Piano II» (2012) som består kun av Gonzales som spiller piano. Albumet fikk meg til å gå til nærmeste musikkbutikk og kjøpe et elektrisk piano i full størrelse, og uten å engang kunne spille «Lisa gikk til skolen», begynte jeg å lære meg albumets første spor «White Keys» og beveget meg videre gjennom sporene. Det tok lang tid, men sier noe om hvor stort inntrykk plata gjorde (at pianoet nå er solgt fordi det etter hvert ble for lite brukt er en annen sak). I ettertid har det vist seg at Gonzales har skrevet musikk for mer kjente artister som Daft Punk, Feist og Peaches. I tillegg er han en slags gjøgler som prater mye fra scenen når han sitter ved pianoet, og som også fremstår som lattervekkende når han skal være rapper. Tittelen på dokumentarfilmen viser til hva mange fans, meg inkludert, ønsker at han skal gjøre: La rap-ambisjonene ligge og spill piano!
«Kamel»
Fra min tid som journalist i Hammerfest tok jeg flere ganger den korte turen med hurtigbåten fra sentrum og ut til den lille bygda Akkarfjord på Sørøya. I tillegg til ei strand som blåses oppover fjellveggen og danner et sandfjell som midt i en ørken har den lille bygda en belgisk familie som driver med sauer, en afrikansk familie og to trøndere med flere barn som også har gått til innkjøp av to mongolske kameler. Den lille skolen fikk for noen år siden æren av å gå først i 17. mai-toget i Oslo, da ordfører Fabian Stang lot seg sjarmere til å omgå reglene om at det kun var Oslo-skoler som skal gå forbi slottet. «Kamel» forteller historien om kamelene og søken etter en trener som kan trene kamelen i Finnmark.
«Non-fiction»
Den franske regissør Olivier Assayas laget den egenrådige, men fengslende «Personal Shopper» (2016) med amerikanske Kristen Stewart i hovedrollen som fortapt ung kvinne i Paris. I «Non-fiction» spiller Juliette Binoche i den fransktalende filmen om en relasjon mellom forlegger og forfatter. Det varsles om sårede ambisjoner fra forfatter med mange år mellom seg og forrige suksess, krydret med relasjonelle vanskeligheter i den franske hovedstadseliten. Jeg tror dette blir spenstig!
Kjetil Vik
«Tel Aviv On Fire»
Dette er noe så sjeldent som en film om konflikten mellom palestinere og israelere fortalt med virkemidler fra såpeopera-sjangeren. 30-åringen Salam bor fortsatt hjemme hos moren og jobber på den populære palestinske såpeoperaen «Tel Aviv on Fire» på TV. For å komme på jobb som manusassistent må han daglig passere en israelsk sjekkpost, og ikke minst sjefen Assi hvis kone er stor fan av serien. For å imponere sin kone spiller han inn manusideer til Salam, som skjønner at det kan sette fart i karrieren hans. En film som byr på mye humor, med stort alvor i bunn.
«Burning»
Sight & Sound-redaktør Nick James mente denne sørkoreanske trekant-thrilleren om kjærlighet burde vunnet hovedprisen. Gullpalmen, i Cannes i fjor, og ikke japanske «Shoplifters» (som også vises på TIFF). «Denne filmen beviser at det ikke finnes noen bedre filmskaper i verden enn Lee Chang-dong», skrev James i oppsummeringen av fjorårets Cannes-festival. Filmen beskrives som en poetisk, lyrisk og mystisk adapsjon av Haruki Murakamis novelle «Barn Burning». Det er viktig å følge godt med fra første bilde, for i en viktig scene i starten av filmen ligger en nøkkel til å forstå den videre handlingen. En filmopplevelse som vokser, også etter at kinosalen er forlatt.
«Reindrømmen»
Fridtjof Kjæreng står bak åpningsfilmen i Film fra Nord-programmet. Han viste seg som en solid og uredd filmskaper da han laget «En prest og en plage» om Børre Knudsen. Nå er det samer og reindrift som er i fokus, fortalt gjennom ikke-samen Reiulf som alltid har drømt om å drive med rein. Som nordmann har han ikke lov til å drive reindrift, men med samisk kone får han mulighet til å overta en egen reinflokk på Kvaløya. Her er det en reineier fra før som mener det ikke er plass til to driftsenheter på øya. Når han går til rettssak for å stanse dem virker fremtiden enda mer usikker. Med tanke på den pågående utbyggingen av vindkraft på Kvaløya, griper filmen rett inn i en dagsaktuell problemstilling.
Marianne Lein Moe
«Green Book»
Årets avslutningsfilm ble den store overraskelsen under søndagens Golden Globe-utdeling. Filmen fikk prisen for beste film (musikal eller komedie), beste manus i en spillefilm og Mahershala Ali vant i kategorien beste mannlige birolle. Det pirret nysgjerrigheten til undertegnende ytterligere, enn det filmen hadde gjort fra før av (bare det at Viggo Mortensen er på plakaten gjør filmen interessant i seg selv). Her snakker vi 60-tallet i de amerikanske sørstatene og alt som hører med. I denne verdenen spiller Mortensen rollen som den amerikansk-italienske sjåføren og livvakten til den afroamerikanske jazzpianisten Don Shirley (Mahershala Ali). I tillegg er det fjolleregissør Peter Farrelly («Dum og dummere») som står bak. Dette kan ikke bli noe annet enn fryktelig spennende.
«The Hate U Give»
En av flere filmer i «Girl Power»-programmet som virker interessant. «THUG», som filmen også kalles, forteller historien om hva som skjer med et samfunn etter at en ung, afroamerikansk gutt, skytes og drepes av politiet. Dessverre en virkelighet mange i USA må forholde seg til. Med flere unge og nye fjes på rollelisten har filmen fått svært gode skussmål, både fra publikum og anmeldere. I tillegg antyder traileren at dette kan bli en visuelt gripende opplevelse også.
«Bohemian Rhapsody: Sing along»
For to år siden ble «Grease» vist som karokevisning, og det var helt fantastisk. Etter en liten pause med en dansevisning av «Dirty Dancing» i fjor, er det nok en gang duket for tilrettelegging av den gode, gamle allsangen. Som den kulturkjerringa jeg er, så skal jeg naturligvis også delta denne gangen. Dessuten passer det utmerket at det nettopp er denne filmen som skal få gjennomgå i år, da jeg enda ikke har fått sett den. En flim som har fått blandet tilbakemeldinger fra kritikerne, men som publikum (og Golden Globe-juryen), har elsket. Uansett hvilken kvalitet filmen har, så blir det en fantastisk opplevelse å synge «Bohemian Rhapsody» i kor sammen med resten av TIFF-publikummet. For husk: Du trenger IKKE kunne synge. Bli med da vel.
Egon Holstad
«American Animals»
«Det er så kult med TIFF, for da trenger man ikke se sånne amerikanske filmer!» er noe av det teiteste å si i hele verden, som er filmrelataret iallfall. Amerikansk film er like viktig, og like variert, som amerikansk musikk, og derfor ser jeg alltid etter dem når TIFF-programmet legges ut. Og denne UK/USA-filmen ser mæææget lovende ut. Krim, spenning, metafiksjon og humor. «What’s not to like?», som døm sier over there.
«Meeting Gorbachev»
«Man lar aldri sjansen gå fra seg til å se en Werner Herzog-film man ikke har sett», er et av mine få livsmotto jeg seriøst etterstreber å holde. I 2012 var tyskeren representert med hele tre filmer, glitrende alle sammen. Denne gang er han her med et portrett av mannen med verdens mest berømte føflekk. Det blir alltid interessant med Herzog bak kamera og mikrofon i hånden, og det blir det garantert her også. At Herzog i programmet omtales som «den ellers rabiate» regissøren, får vi heller være raus og unnskylde som tidspress før programslipp. Herzog er nemlig også knakende god i å være mild og lavmælt.
«The House That Jack Built»
Lars von Trier, seriemorderier, Uma Thurman og Matt Dillon. Hvis dette er en kjedelig film, må det være et av de største sjokkene i moderne kulturhistorie. Von Trier er sedvanlig kontroversiell, noen ganger over grensen for det kokett påtatte, men evner jo også å lage bra saker. Også er det gøy å få besøk av Matt Dillon på TIFF, en mann jeg har likt helt siden 1983-filmene «Rumble Fish» og «The Outsiders». Jo da, han har selvsagt spilt i mye ræl også, men det er for fanden Matt Dillon! Og nå er han seriemorder! Denne skal jeg se. Og det skal du også.