TIFF-aktuelle Størmer: – Å lage dokumentarfilm er et mareritt

Dokumentarfilmen «There`s Always Next Season» ble påbegynt for ti år siden og trukket fra TIFF-programmet i 2015. Denne uka får den endelig Tromsø-premiere.
PREMIÈREJAKKEN: Da dokumentarfilmen «There`s Always Next Season» omsider fikk sin premiere på en filmfestival i Romania i fjor, kjøpte regissør Carl Christian Lein Størmer en ny skinnjakke til premièren. Nå er «premièrejakken» blitt en gimmick som følger ham på alle visningene av filmen. 

PREMIÈREJAKKEN: Da dokumentarfilmen «There`s Always Next Season» omsider fikk sin premiere på en filmfestival i Romania i fjor, kjøpte regissør Carl Christian Lein Størmer en ny skinnjakke til premièren. Nå er «premièrejakken» blitt en gimmick som følger ham på alle visningene av filmen. 

Dette er utgangspunktet for dokumentarfilmen om snowboardmiljøet i Tromsø på slutten av 1990-tallet: Tidlig på 2000-tallet merket regissør Carl Christian Lein Størmer seg at det ble stor ståhei internasjonalt av at snowboardkjørere landet et nytt triks. Folk syntes trikset var helt vanvittig, men hadde han ikke sett en fyr i Kroken gjøre dette trikset fem år tidligere?

– Nivået på snowboardkjørerne her i byen måtte i så fall ha vært skyhøyt, men jeg trengte bevis. Derfor lette jeg i VHS-arkivene i folks kjellerstuer etter noen som hadde filma trikset. Jeg så gjennom hundrevis av timer med hjemmevideoer. Til slutt fant jeg opptak fra Big Jump-konkurransen 11. mai 1997, men før trikset dukker opp så bryter «Die Hard 2» inn og tar over tapen. Jeg ble så skuffa at jeg ga opp hele greia, sier Størmer.

Gikk seg vill i en labyrint

Senere gikk noen andre igjennom tapen og fant ti minutter fra snowboardkonkurransen etter at Bruce Willis hadde redda verden. Blant de ti minuttene lå også videobeviset for trikset.

Da var grunnlaget for filmen der, og regissøren trodde ikke at det skulle ta mer enn et par år å lage den. Dette anslaget skulle imidlertid vise seg å være veldig optimistisk.

– Filmen skulle ha premiere på TIFF i 2015, men jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det å klippe en film er som å gå inn i en labyrint. Er du heldig så finner du veien ut igjen, ellers så går du deg vill, sier han.

Størmer skjønte at han hadde mista retningssansen og slo ned alle veggene i labyrinten. I et helt år lot han filmen ligge på vent mens tvilen vokste: Var det noe som helst av interesse i det materialet han hadde filmet? Etter ei stund sendte han råmaterialet til en klipper i Oslo som jobba med den i seks måneder.

– Deretter jobba jeg videre med den i enda ett år før jeg viste den til ti utvalgte. Ni av dem likte filmen, mens den ene ble skuffa. Dermed var det tilbake til klippebordet og syv nye måneder med arbeid før jeg hadde en film jeg kunne stå inne for, forteller han.

Det viktigste regissøren har lært om å klippe film er å sette ut vurderinger til andre for å få et distansert blikk på materialet. Ellers risikerer man å bli gal, mener han.

– Jeg så en dokumentar om sjakklegenden Bobby Fischer som ble gal, og jeg skjønner godt at man kan drives til vanvidd av å spille sjakk. Hvert eneste trekk åpner en uendelig mengde alternativer, og slik er det med film også. I perioder lukta det svidd av hjernen min. Det er et mareritt å lage dokumentarfilm.

Venter på ny filmidé

Tirsdag vises filmen for første gang i Tromsø under TIFF.

– Det blir spesielt å få vist den her i byen siden både venner og bekjente er involvert, og fordi Tromsø er en så sentral del av historien, mener han.

– Får du lyst til å gå tilbake til klippebordet og ta en runde til når du ser den?

– Denne historien kunne ha vært fortalt på uhorvelig mange ulike måter, men jeg er fornøyd. Jeg får riktignok lyst til å gjøre små endringer, men nå som filmen er ute i verden, så vil jeg måtte følge opp disse endringene i mange ledd, så det går ikke.

– Kommer det ny film fra din hånd sånn cirka i 2029?

– Jeg venter på at det skal komme en idé til en ny film, og når den kommer så er det tut og kjør, sier Størmer, fortsatt en ukuelig tidsoptimist.