«There’s always next season»

Skulle vært åpningsfilm i 2015 – nå er den endelig her

Han skulle lage en film om et myteomspunnet snowboardmiljø i Tromsø, men så holdt filmen selv på å ende opp som en like stor myte. Fire år forsinket er det endelig TIFF-premiere.
SESONGKLARE: Denne guttegjengen spiller hovedrollen i Carl Christian Lein Størmers film «There’s Always Next Season», en film som skulle hatt TIFF-premiere allerede i 2015, men det er jo alltids en neste sesong. 

SESONGKLARE: Denne guttegjengen spiller hovedrollen i Carl Christian Lein Størmers film «There’s Always Next Season», en film som skulle hatt TIFF-premiere allerede i 2015, men det er jo alltids en neste sesong. 

«There’s always next season»

Regi: Carl Christian Lein Størmer

Norge, 2018

1 t. 51 min.

Vises: Torsdag, lørdag og søndag

Carl Christian Lein Størmers film «There’s Always Next Season» er sannsynligvis den mest omtalte TIFF-filmen i festivalens 29-årige historie.

Har det vært verdt ventetiden? Så absolutt!

Knall og fall

Størmer har laget en usentimental og usminket oppvekstskildring om en guttegjeng i Tromsø som var hektet på snowboard og rullebrett. Det er vel knapt det brattheng eller den granittkant i byen som ikke har fått kjørt seg av gjengen.

Ved hjelp av uskarpe, flimrende VHS-opptak, gjenskapes magien fra slutten av 1990-tallet, samtidig som Størmer utfordrer brettmiljøet mange år senere til å gjenskape noen av fortidens snøbragder. Det blir mye knall og fall for godt voksne «gutter».

«Tour de force»

I tillegg til at «There’s Always Next Season» er en hyllest til et brettmiljø og en ungdomskultur som en gang var, hedrer filmen også brettguruen Vegard Scheffler som drev butikken Marg og Bein i Storgata, og snowboard-pappa Jan Tore Skjærvik som omkom i et snøskred i 2013. Skjærviks sønn Stian er en av gutta i brettgjengen som har en sentral rolle i filmen.

«There’s Always Next Season» er en «tour de force» av en film. Filmens til tider rå, rufsete og upolerte formspråk kler historien den forteller.

Her er det ikke bruk av verken droner eller helikopter for å filme spektakulære snowboard-tricks. Carl Christian Lein Størmer har enten plassert kameraet i myksnøen eller holder det i hendene. Det enkle er ofte det beste.

Fortjenstfullt

At Størmer har slitt med å gjøre filmen ferdig, er ikke noe som stikkes under en stol i filmen. Det er også filmens svakhet; den slutter aldri å slutte. Det virker som en evighet før rulletekstene kommer, og da har du hatt følelsen av at filmen var over for en halvtime siden.

Nå det er sagt, all ære til Carl Christian Lein Størmer som orket å stå løpet ut, og lande med en nesten perfekt 1260.

LES ALT OM TIFF HER