Filmskaper Eilif Bremer Landsend har laget alt fra musikkvideoer til spillefilm. På TIFF har han premiere på sin aller første dokumentarfilm. Her blir vi blant annet kjent med 19 år gamle Mariam Tartusy fra Syria.
I filmen «Backbone» (ryggrad) stifter vi bekjentskap med fire ulike kvinner mellom 19 og 80 år. 46 år gamle Rikke fra Tromsø, 75 år gamle Mary-Ann fra Kjøllefjord, 80 år gamle Karen Anna fra Kautokeino og Mariam Tartusy, 19 år fra Syria, men bosatt i Tromsø. For å finne kvinnene snakket Landsend med mange ulike mennesker som satte ham i kontakt med dem.
– Hvorfor ville du lage en film om fire kvinner?
– Vi er alle mennesker, uavhengig av kjønn. Jeg visste inne i meg at jeg ville lage en film om de bestemte temaene som filmen tar opp. Da jeg gikk ut for å finne de folkene, ble jeg ledet til disse kvinnene. Det hadde ingenting å si om det var kvinner eller menn. Det var noe i deres historie som traff meg og som bidro til at jeg hadde lyst til å lage en film med dem.
Ute i kulden
Landsend hadde et klart mentalt bilde av det han ønsket å lage film om.
– Jeg visste at jeg ville lage en film om mennesker, og prøvde å grave litt dypt for å få tilgang til deres indre rom. Jeg visste også at jeg ville lage en film om en person som er ny i Norge, og da ble det Mariam. For meg representer hun drømmer og hvem man er i verden.
Mariam Tartusy flyktet til Tromsø, via Tyrkia, fra Syria for akkurat tre år siden med moren, faren og sine to søsken. I hennes del av filmen møter vi henne mye ute i den nordnorske, kalde vinteren. En motsetning til der hun egentlig kommer fra.
– Det var veldig kaldt, men jeg liker den norske naturen likevel. Den er naturligvis veldig annerledes enn hva jeg var vant med, men også veldig fin, sier syriske Tartusy, som er blind.
Ser positivt på livet
På tross av at hun har møtt mye motstand i løpet av sitt korte liv, har hun en enormt positiv innstilling til livet.
– Jeg har lyst til å fortelle verden at selv om man går gjennom vanskelige ting, så må man prøve å se livet fra en positiv side. Før jeg kom til Norge, og da jeg begynte på skole her, hadde jeg det kjempetøft, men det har gått fint. Selv om ting kan se mørkt ut nå, klarer man seg fint og det går bra, sier Tartusy.
– I tillegg er jeg opptatt av likestilling, ikke bare mellom kjønnene, men mellom alle mennesker. Jeg kommer fra et sted som var veldig annerledes enn Norge når det kom til denne problemstillingen, og da jeg kom hit ble jeg enda mer bevisst på at alle bør behandles likt.
– Hvordan var det å bli dokumentert på den måten?
– Jeg følte meg veldig trygg med Eilif, og jeg er fornøyd med måten jeg ble fremstilt på. Jeg er glad for at jeg gjennom denne filmen kan fortelle min historie og bli hørt.
– Det er alltid uvant å bli filmet, men jeg er der hele tiden og tar vare på dem, sier Landsend.
Utfordret seg selv
Regissøren har gjennom det som har blitt en visuell film også lært mye av å være så tett på Mariam og de tre andre kvinnene.
– Det har vært en veldig kul prosess som har vært noe nytt for meg. Jeg har utfordret meg selv i prosjektet for å gjøre det både visuelt og poetisk. Men det jeg lærte aller mest var å lytte. Som regissør er jobben min å skape et rom for dem som er foran kamera, slik at de føler seg trygge,
Inspirasjonen og tittelen kommer imidlertid fra noe helt annet: En film han så på Facebook.
– For tre, fire år siden så jeg en tale på Facebook med Nina Turner, som er senator i USA. Dette var etter at Trump ble valgt. Hun snakket om rasediskriminering og at man trenger tre bein i livet: «wishbone», «jawbone» og «backbone». I utgangspunktet ville jeg lage en film om hvert bein, men det endte med at alle historiene til syvende og sist handlet om ryggraden. Da ble det en film om den.