«MEETING GORBACHEV»

Regissør: Werner Herzog & André Singer

USA og Tyskland, 2018

1 time 30 min

Vises fredag kl.09:00 (Fokus 1) og lørdag kl.11:00 (Fokus 1)

Utgangspunktet er muligens ikke det mest sexy. En regissør som sitter og snakker i halvannen time med en ekspolitiker. Jippi. Spennende!

Det er få yrkesgrupper som ved endt karriere gir irrelevans og forfall større fart en politikeryrket. Vel finnes det en og annen ekspolitiker med både vett og tanker man burde lytte til, og der et intervju vil være potensielt interessant.

Men jeg kommer ikke på mange jeg ville sett en hel film med. Når derimot Werner Herzhog setter seg ned for å mimre, filosofere og tenke høyt med Mikhail Gorbatsjov, er situasjonen ganske annerledes.

Herzhog, den tyske multikunstneren, misantropen og tenkeren. Gorbatsjov, den levende legenden som bokstavelig talt var med å endre verden. De to i samme rom skapte iallfall sitringer og forventninger for undertegnedes del. Det var det god grunn til.

Filmen er klippet elegant sammen, fra bilder i nåtidas Russland, via masse arkivmateriale fra Gorbies høyde- og bunnpunkt i en oppsiktsvekkende spesiell karriere, intervjuer med andre pensjonerte politikere verden rundt som møtte ham i allment medfør, og til møtet mellom Herzog og filmens hovedperson, den nå 87 år gamle Mikhail Gorbatsjov.

Arkivmaterialet fungerer fint for å friske opp minnet (for oss pluss 45-åringer som husker) og fortelle kort hva som skjedde i internasjonal politikk fra tidlig åttitall til begynnelsen av nittitallet. Vi ser utallige bilder og filmopptak av Gorbie sammen med Ronald Reagan, Václav Havel, Helmut Kohl, George Bush, Yasir Arafat, Boris Jeltsin m.fl. Alle er døde nå, ikke minst alle Gorbies forgjengere Konstantin Tsjernenko, Jurij Andropov og Leonid Bresjnev, en gjeng som døde og avløste hverandre i løpet av noen få og hektiske år.

Det siste her hadde jeg nesten glemt, og Herzog fremstiller det ganske morbid og sarkastisk, ute å tilføre det så mye verbale tilleggspoeng. De identiske begravelsene av gamle kommunistledere ser unektelig latterlige ut, og bildene av en senil Bresjnev som ikke vet hva han snakker om, og en Andropov som støttes opp av folk bak ham, for å gi inntrykk av en sterk og frisk statsleder, er knapt til å fatte i dag. Og dette var folk som formelt satt på atomknappen og kunne utslettet menneskeheten. Amerikanerne lo sikkert like mye og nervøst av det, som russerne i dag gjør av Trump.

Vi følger deretter Gorbatsjov tett fra maktovertagelsen, nedrustningsforhandlinger, de livsviktige økonomiske reformene og moderniseringen av Sovjetunionen (perestrojka) og åpningen av det lukkede samfunnet (glasnost), jernteppets kollaps, rivingen av berlinmuren, det mislykkede statskuppet i 1991 og hans ufrivillige avgang like etterpå.

Det er jo intet av dette som er nytt, bortsett fra Herzogs umiskjennelige, tyskamerikanske voiceover, som selvsagt gir det hele litt snert. Intervjuene med internasjonale kolleger er også utfyllende og gode. Men det er samtalen mellom Herzog og Gorbie som er rosinen i pølsa her. At samtalen henger litt, som følge av fortløpende simultantolking, gjør bare denne biten bedre, fordi man får de litt rare, kleine og ufrivillige pausene i dialogen, som forårsaker både uelegante avbrytninger og ei spenning i rommet. Digger at Herzog ikke har klippet i dette for å gjøre inntrykket smidigere.

Man skjønner det er en stor statsleder som sitter der og snakker, og spørsmålene fra Herzog er både direkte, intrikate, førende og gode. At han erklærer sin servile beundring for, og kjærlighet til, legenden fra sitt eget naboland blir heller ikke stående i veien for det filmatiske utkommet. Dette er da heller ikke klassisk journalistikk, men en dokumentar.

Gorbie er overraskende ærlig og direkte, og snakker svært åpent om både datidas politiske klima og hvordan han synes verden ser ut i dag. Den gamle mannen er ved skral helse, men det gnistrer engasjert i øynene hans når han snakker, og mentalt er han fortsatt sylskarp og iakttagende.

Det er en både interessant og rørende dokumentar Werner Herzog og våpendrager André Singer har laget. Vi kommer helt tett innpå en av de objektivt største statsledere fra det forrige århundret, som etterlot seg en politisk arv verden fortsatt er preget av. At han nevnes i samme åndedrag som Nelson Mandela er kanskje ikke så rart, selv om utgangspunktet er noe annerledes. Har du vært statsleder i Sovjetunionen i mange år, har du neppe plettfri vandel uansett.

Merkelig nok nevnes ikke utdelingen av Nobels fredspris, men det er kanskje bare vi nordmenn som er unormalt opptatte av slikt, eller at Herzog synes det er noe forbanna tullball? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at dette var en film som virkelig får tankene i sving, og som gir direkte svar fra hovedpersonen, på mange spørsmål jeg både har lurt på, og som jeg ikke visste at jeg lurte på.