Romanen «Les Misérables», eller «De elendige» som den heter på norsk, ble skrevet Victor Hugo, Frankrikes svar på Charles Dickens, og publisert i 1862.
Historien som går over en tidsperiode på 17 år, fra 1815 til 1832, forteller om fange nummer 24601, Jean Valjean, og en rekke andre mennesker med sørgelige skjebner og utfordrende liv. Eller «de elendige», om du vil.
For 17 år siden poserte hun her som turist. Nå er det for å vise sin første kortfilm
Kan endelig måle seg
På tross av romanens høye status og renommé, er den for de aller fleste først og fremst kjent som musikal. Med musikk av Claude-Michel Schönberg og franske tekster signert Alain Boublil og Jean-Marc Natel, fikk det som er en av verdens mest kjente musikaler première i paris i 1980.
Fem år senere hadde den premiere i London, og siden har den vært spilt der, noe som gjør den til den lengstspillende musikalen på West End. Den har vært satt opp i Norge en rekke ganger, ja til og med i Tromsø med Jardar Johansen i hovedrollen. Derfor er det ikke så rart at folk tenker på «I Dreamed a Dream» eller «One day more» når de hører «Les Mis».
Men ikke alle elsker musikaler like høyt som undertegnende, og det har etter min mening ikke tidligere vært laget verken en TV-serie eller film som har kunne måle seg med musikalen i å formidle historien. Før nå.
Dette var de 10 best besøkte TIFF-filmene
Ikke kjedelig
For endelig er «De elendige» tilgjengelig for alle. BBC har lagt pengene på bordet og malt Victor Hugos univers ut på en måte som virkelig yter historien rettferdighet.
Regissør Tom Shankland har virkelig valgt å la oss bli godt kjent med det rike persongalleriet som foreligger i romanen, og det med hell. På dette viset blir man introdusert for karakterer og sidehistorier som ikke har fått plass i musikalen.
Ei heller i de mange filmversjonene som foreligger. Blant annet en ganske god en med Liam Neeson fra 1998. Her får vi enda mer, uten at det blir langdrygt og kjedelig.
«Som å være tilskuer til et nachspiel med «crazy» kunststudenter»
McNulty
Dominic West, for mange kjent fra blant annet McNulty i «The Wire», ligner så mye på Hugh Jackman i musikal-filmversjonene fra 2012 at man er skråsikker på at han skal bryte ut i sang i det serien starter.
Bortsett fra det overraskende like valget av kostyme på de to, ikke akkurat ulike skuespillerne, er det ingen synging å spore her. West klarer å gi Valjean den dybde og utvikling han fortjener ved at han også klarer å være uspiselig.
Slik har jeg aldri sett rollefiguren tidligere, og det bidrar til å se hvordan hans handlinger endrer ham utover i TV-serien.
Også Phil Collins, datter Lily Collins, spiller historiens sørgeligste karakter, Fantine, så godt at man kjenner på et fysisk ubehag ved å se hvordan historien hennes utvikler seg.
Nå har hun omsider droppet botoxen og begynt å jobbe skikkelig igjen
Brutalt
Uten sang og musikk, elementer som tidvis bidrar til at illusjonen brytes, blir Hugos brutalitet også langt mer synlig enn tidligere. Hvor grusomt mange av disse menneskene egentlig hadde det, og hvordan kynisme kan ta fullstendig overhånd.
Et godt eksempel på dette er ekteparet Thenardiers, som på et vis gjøres til lystige klovner ved hjelp fra sangen «Master of the house» i musikalen. Her blir de virkelig sett fra deres verste side, som de fortjener.
Er du glad i storslått drama, uten noen form for tant og fjas, da vil du garantert like denne. Er du glad i tant og fjas? Vel, det kan hende du vil like den da også.
Foreløpig er det kun lagt ut tre av totalt seks episoder på NRKs nettspiller, men om ikke alt ødelegges fullstendig, kan denne ende opp med å stå igjen som en av årets beste miniserier.