Anmeldelse:

Intens og vakker, men også kjedelig

Det er alltid synd når innpakningspapiret ikke klarer å gjenspeile innholdet.
MED BARN: Familien må stille opp for Tish Rivers (KiKi Layne) når hun blir gravid. Her sammen med faren Joseph (Colan Domingo). FOTO: Selmer Media.8 

MED BARN: Familien må stille opp for Tish Rivers (KiKi Layne) når hun blir gravid. Her sammen med faren Joseph (Colan Domingo). FOTO: Selmer Media.8 

De fleste av oss er kjent med fenomenet romantisk komedie. «If Beale Street Could Talk» er derimot en romantisk tragedie med optimistiske undertoner.

Nøkternt og med eksepsjonelt vakkert kamerabruk fortelles historie om kjærlighetsforholdet mellom Clementine «Tish» Rivers (Kiki Layne) og Alonzo «Fonny» Hunt.

To bestevenner og kjærester som har vært nær hverandre fra de var små og lekte med skummet i badekaret til de fant ut at relasjonen dem imellom var mer enn bare lek og vennskap.

Rammene for fortellingen er ikke i de to elskedes favør. New York på begynnelsen av 70-tallet, hvor rasisme og klasseskillet murrer som et intenst bakteppe. Da, som dessverre også nå, er det å være en ung, farget mann en risikosport i seg selv dersom man blir utsatt for uønskede hendelser.

Fonny blir fengslet for en voldtekt det er teknisk umulig at han har begått, og Tish blir gravid. Med andre ord: Fremtiden deres blir alt annet enn forventet.

Les også: Dette er de 20 beste TV-seriekarakterene – som ikke er Tony Soprano

I likhet med Barry Jenkins forrige film «Moonlight», som for øvrig vant Oscar for beste film i 2018, er det visuelle på et eksepsjonelt høyt nivå. Hvor det i «Moonlight» var blåtonene som dominerte, er det her jordfarger og en sennepsgul palett som virkelig får fram tidskoloritten på usedvanlig forskjønnende vis.

Flere ganger stanser kamera tett på de (stort sett ukjente) ansiktene og lar oss rent visuelt komme tett på. Dessverre samsvarer ikke kameraføringen og historiefortellingen like godt.

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE: Filmen forteller historien om Tish og Fonny (KiKi Layne og Stephan James).
FOTO: Selmer Media 

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE: Filmen forteller historien om Tish og Fonny (KiKi Layne og Stephan James). FOTO: Selmer Media 

 

Man kommer nemlig ikke like nært innpå objektene gjennom filmens historie. Et problem jeg også synes var til stede i nevnte «Moonlight». Det hjelper nemlig ikke å sette kamera rett opp i fjeset på skuespillerne, og forvente at det er nok for at vi skal føle med dem og berøres av deres fortelling. I en musikkvideo – ja. I en spillefilm – nei.

Hovedperson Tish er heller ikke en spesielt spennende karakter. Hun er naiv og nesten tilgjort barnslig. På tross av all motstanden og utfordringene som kastes mot henne, ser det ikke ut til å bite på. Jeg føler at hun ikke vokser i noen retninger, på tross av at vi møter henne over flere år.

I tillegg synes jeg Kiki Layne også er alt for affektert i sin fremstilling av henne. Hun er søtere og mer tilgjort enn hun trenger å være.

Les også: Endelig er «Les Misérables» tilgjengelig også for dem som hater musikaler

Filmens absolutte lyspunkt er derimot Regina King i rollen som Sharon Rivers, Tish’ mor. Der hvor andre figurer virker overflatiske, er hun ektefølt og intenst. Selv når kamera dveler ved ansiktet hennes, klarer hun å formidle en rekke ulike følelser. At Golden Globe-statuett hennes for beste kvinnelige birolle og Oscar-nominasjon er fortjent er virkelig ingenting å sette spørsmålstegn ved.

Her er det altså mye som fungerer, og den er vakker som få. Likevel faller den gjennom flere steder som dessverre gjør dette til en litt forglemmelig filmopplevelse.