Når i huleste har norsk film tenkt å ta seg selv i nakken og begynne å jobbe med manus? Dette går ikke lengre. For hundrede gang sitter jeg og ser på en film hvor måten folk snakker med hverandre på ikke er tilnærmet virkeligheten, overhode.

Se for deg dette scenarioet. Verdens mest kjente polfarer – Roald Amundsen er på vei mot sydpolen. Han sitter inne sammen med sine turkamerater og medfarere. Mennesker han har reist og jobbet med i mange år. De har ikke utvekslet mange ord til hverandre i løpet av filmen, men likevel klarer hovedpersonen selv å lire av seg følgende setning: «Den flammen er den eneste varmekilden på hele kontinentet. Bortsett fra Scott sin da».

Dette skjer i «Amundsen». Hvem snakker sånn til hverandre? Alle nordmenn, ifølge norsk film. Og nå må noe skje snart, før jeg gir opp hele landet som filmnasjon.

BRØDRE: I filmen stifter man et nærmere bekjentskap til Roald Amundsens bror Leon (Christian Rubeck).

Her tas mange filmtriks i bruk, og det er åpenbart en dyr og påkostet produksjon. Fra første scene kjenner man isen mot huden og det føles som om man puster kaldrøyk. Jeg fryser i kinosalen. Dessverre brytes denne virkelighetsflukten gang på gang med teater på film. Overdreven gestikulering og mimikk, i tillegg til at alt både skal sies og føles på samme tid. Her er det ingenting publikum skal få lov å forstå selv.

Dette er ikke først og fremst skuespillerne sin feil. De har ikke skrevet replikkene sine, og tatt disse regigrepene. Det er det henholdsvis manusforfatter Ravn Lanesskog og regissør Espen Sandberg («Max Manus») som har. Pål Sverre Hagen spiller en noe stakkato og tilbakeholden Amundsen, som er iskald på mange flere måter enn en.

At polfareren fremstilles slik han trolig var er forfriskende, all den tid norsk film ofte rosemaler historiske skikkelser. Jeg føler likevel ikke at vi blir noe bedre kjent med ham, det er som om vi ser en avbildning i bevegelse. En slags tegneserieversjon, og det er synd all den tid man kunne gitt oss et nærmere innblikk i hvem han var. Sympatisk eller ei.

Som ung er Amundsen aller mest lik Varg Vikernes, men med en god porsjon sminke begynner han å ligne mer og mer på den avbildingen vi kjenner han som. Trond Espen Seim spiller rollen som Nansen. Han er likevel sminket til å se ut som Jon Skolmen gjennom hele filmen, bortsett fra en bitte liten scene i starten. Hvorfor har de ikke valgt en eldre skuespiller til å spille denne rollen?

Filmens lyspunkt er derimot Christian Rubeck som Leon Amundsen. Ikke bare er det interessant å lære mer om hvem broren var, men Rubeck klarer også å gi en slags menneskelig varme og energi i samtlige scener han er med i, som gir noe mer enn bare replikkene han kommer med.

Scenene mellom han og Katherine Waterston som Amundsens flamme Bess Magdis er de desidert beste (og de foregår på engelsk). Det sier litt om en film som først og fremst handler om en polfarer, hans reise og utvikling.

Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at regissør Sandberg under arbeidet med denne filen har vært med i et kappløp mot tiden, fremfor å forske, finn ut av og fortelle en interessant historie på en god måte.