Filmskaper Julian Schnabel er den siste i rekken av dem som ønsker å fange kunstneren Vincent Van Gogh (Willem Dafoe) på film. Schnabel, som selv er kunstmaler, har valgt å gjøre dette på kunstnerisk vis.

I likhet med hans tidligere film «Dykkerklokken og sommerfuglen», er fortellerblikket sentralt også her. Iblant ser vi verdens fra hans perspektiv, som om vi er øynene hans, andre ganger fra utsiden.

Kanskje er det en måte å overkommunisere at det var slik han så verden, både fra sitt perspektiv og utsiden. Slik at han kunne male både natur og mennesket på den revolusjonerende måten han gjorde? Vel, akkurat dette males, bokstavelig talt, ut for oss i kinosalen.

I tillegg er det mange, lange scener med Van Gogh ute i gresset. Hvor han kjenner på naturen, tar på plantene og kaster jord i ansiktet. Samtidig som vi hører Tatiana Lisovkaias atonale pianomusikk.

I starten er dette et greit grep for å belyse Van Goghs lekenhet og nærhet til omgivelsen, men det blir for mange slike sekvenser, og det blir rett og slett fryktelig kjedelig. Det er som om Schnabel prøver for hardt å få oss til å føle, og med det ender opp med å undervurdere sitt publikum.

MYE GRESSVANDRING: Det er litt for mange dialogløse naturscener i filmen, uten at det gjør opplevelsen bedre. Her er en av dem.

Van Gogh var 37 år da han døde. Willem Dafoe er 63 år. Dafoe er i utgangspunktet en god skuespiller, og gjør ingen dårlig figur i sin Oscar-nominerte rolletolkning, men jeg mener han er feil mann til denne rollen.

Selv om 37 år i 1890 muligens kan ses på som 70 år i 2019, er det likevel noe ved historien som ikke henger sammen med hvordan vi ser ham. Dersom man ser på Van Goghs selvportretter, ser man tydelige linjer i fjeset og et «eldre» drag over ansiktet hans.

Kanskje er castingen av Dafoe gjort fordi det muligens var slik kunstneren så seg selv? Likevel, dette blir bare synsing. Jeg tror filmen og hans psykiske lidelse ville fått en ekstra dimensjon dersom han ble spilt av en yngre mann.

Her kan du lese anmeldelsen av «Green Book».

Det føles som han har strevd i «hundre år» allerede når filmen starter, på grunn av Dafoes gamle drag over ansiktet. Theo Van Gogh, Vincents fire år yngre bror, spilles til sammenligning av Rupert Friend, som faktisk er 37 år.

Selv om scenene dem imellom er vakre og såre, føles det mer som om de har et far- og sønn-forhold.

Handlingen dreier seg først og fremst rundt van Goghs siste leveår. Når han forlater kunstnereliten i Paris til fordel for ensomheten i den lille byen Arles lenger sør i 1888 i Frankrike.

Her blir han mentalt syk, først og fremst etter at kunstnerkollegaen Gauguin (Oscar Isaac) forlater ham.

Han kutter av seg øret og ender opp på asyl. Filmen avsluttes med hans død, som det her settes spørsmålstegn ved.

Den allmenne forståelse er at han tok sitt eget liv, men regissøren har nå valgt en annen sannhet. Noe som jeg synes den i aller høyeste grad kunne satt søkelyset på. Hvorfor sløse bort masse tid på gressføling, når du faktisk har noe nytt å fortelle?

Det mest nyskapende med denne filmen dukker opp i løpet av filmens siste minutter. Dette gjelder for øvrig også flere andre interessante konflikter, som får langt færre minutter enn de fortjener.

Mange visuelle effekter og kunstneriske grep bidrar til å legge filmen i grenseland mellom kunstfilm og kommersiell film, men dette er langt fra et mesterverk.