Det er lenge siden jeg har sett noe så erkebritisk som «Bookshop» på kino. Vi snakker te, litteratur og eldgamle, uskrevne regler og kutymer. I tillegg til småbyromantikk og uortodokse vennskap.

Vi befinner oss i en liten landsby i Øst-England i 1959. Enken Florence Green (Emily Mortimer) har flyttet hit, etter at mannen døde i krigen, for å åpne sin egen bokhandel. Et tilbud byen foreløpig ikke har.

Problemet er at eiendommen egentlig er øremerket landsbyens «dronning», den rike og innflytelsesrike Mrs. Gamart. Hun mener lokalet vil være mer passende som kunstsenter og er villig til å bruke av sine ubegrensede mengde tid til å få Green til å legge bøkene på hylla. Det fører til en rekke forviklinger og utfordringer for Green, som hele tiden står på sitt. Som en helt.

Er du som meg og liker te, «Downton Abbey» og Jane Austen? Da er det veldig vanskelig å mislike dette universet. Emily Mortimer er sukkersøt som arbeidsom og påståelig bokhandler, og fungerer best i samspill med andre.

I starten er relasjonen mellom henne og den mystiske, men bokinteresserte enkemannen Mr. Brundish veldig fin. Som et slags uvanlig og gjensidig vennskap, men det tar retninger som jeg ikke helt setter pris på, og som virker litt vel umotiverte.

I tillegg har regissør Isabel Coixet gjort noen merkelige valg i måten Nighy skal formidle innholdet i brevene han sender til bokhandleren. Plutselig bryter de med illusjonen og skuespilleren ser rett i kamera og regelrett resiterer innholdet. Dette virker veldig uforløst og unaturlig, og er en merkelig effekt.

Filmens aller beste scener er mellom Green og hennes unge butikkassistent Christine, strålende spilt av 14 år gamle Honor Kneafsey, filmens kanskje tøffeste figur. Patricia Clarkson, som Mrs. Gamart, gjentar her en rolletolkning vi har sett henne gjøre flere ganger tidligere. Sist som den litt halvsprø og dominerende moren i HBO-serien «Sharp Objects».

Å spille smått ondskapsfull fasademenneske er noe vi vet hun kan, og dessverre får hun for lite scenetid til at vi egentlig helt skjønner hvorfor hun handler som hun gjør. Motivasjonen kommer på et vis aldri fram, og det gjør dessverre også kampen mellom Green og henne litt uforståelig og merkelig.

Filmen er (ikke overraskende) basert på en bok ved samme navn, skrevet av britiske Penelope Fitzgerald og ble publisert i 1978. Nå har ikke jeg lest den boken, men jeg sitter med en opplevelse av at det er mer til historien enn hva filmen viser. At motstanden var mer iherdig, og at heltebildet som males av Green rettferdiggjøre bedre der.

Det er umulig å ikke dra paralleller til filmen «Sjokolade» fra 2000, hvor historien også foregår i 1959 og handler om en kvinne som prøver å endre en litens bys holdninger ved hjelp av næringsvirksomhet og sjarm.

Den store forskjellen er at der «Sjokolade» spiller på de store følelsene, er det stort sett hvilepuls gjennom hele «Bookshop». Likevel er dette en veldig hyggelig film, med fine enkeltscener og et innbydende univers man trives i som publikummer. Jeg tror likevel ikke jeg drar tilbake dit med det første. Svak firer.