Jeg vokste opp på 90-tallet. Kasseten, og etter hvert CD-platens tidsalder. Likevel skjedde det at jeg hørte på vinlyplater. Den eldste søsternen min hadde lagt igjen noen singler etter at hun flyttet ut, en av disse var «I Just Can’t Stop Loving You» med Michael Jackson og Siedah Garrett. En fantastisk låt.

Det var mitt første møte med MJ og jeg digget han. 80-tallet var for lengst forbi og han hadde for rukket å bli ganske lys i huden og nesen var så smal at da jeg fikk se et «før-bilde» trodde jeg ikke på at det var samme person. Samtidig florerte det utallige rykter, om både det ene og det andre. Likevel fortsatte jeg å høre på musikken. Ja, jeg hadde til og med en Barbie-dukke som så helt identisk ut som ham.

SIN STORE HELT: Bildet viser fem år gamle Wade Robson som møter sin store helt Michael Jackson i 1987. Foto: Scanpix/Dan Reed/HBO

Som voksen har jeg bestandig tenkt at det var noe med disse pedofiliryktene, og mange henlagte rettsaker og forlik har ikke akkurat bidratt til å gjøre saken bedre. Likevel har jeg, på grunn av hans fantastiske musikk og scenepersonlighet, forsvart ham. Tenkt at han var som et barn selv, og hadde behov for å oppleve barndommen han mistet da Joe Jackson angivelig tvang ham og brødrene ut på dansegulvet.

At det var derfor denne superstjernen foretrakk barn som selskap. Da han døde i 2009 begynte jeg, i likhet med millioner av andre, å grine. Siden det da ikke hadde kommet noen mer konkrete bevis på at han var en overgriper, så var ryktet hans renvasket, tenkte jeg. Så feil kan man ta. For ti år gikk og jeg så «Leaving Neverland».

Presseetisk er det mange fallgruber her. Først og fremst fordi Michael Jackson har vært død i årevis, og ikke har mulighet til å forsvare seg selv. I tillegg har både Wade Robson og James Safechuck, som dokumentaren dreier seg rundt, tidligere forsvart Michael Jackson. Robson spesielt, en rekke ganger. Det er også et ganske snevert kildegrunnlag som får ytre seg i dokumentaren. Det er først og fremst Robson og Safechuks, nå to småbarnsforeldre i slutten av 30-årene, sine vitnesbyrd om hvordan Michael forgrep seg på dem seksuelt i bytte mot lek og moro i Neverland. Som en slags Peter Pan fra helvete.

I tillegg har de også snakket med deres nærmeste familie og har med en rekke videoklipp og bilder av dem som små barn sammen med «kongen av pop». Her er det ingen i hans familie, eller strengt tatt noen som forsvarer hans ettermæle. Noe som naturligvis er problematisk.

Likevel, det er så å si umulig å ikke tro på hva disse to karene forteller. Wade Robson, en jeg husker godt fra MTV, møtte MJ allerede som femåring, Safechuck som syvåring. Både de og deres familier ble smigret og forført av den statusen og det livet Jackson levde. Det skal han angivelig ha utnyttet til det fulleste. Å høre de sammenfallende detaljene i de to ofrenes historier er så grusomt at det for meg er umulig å tro at de sitter der og lyver. De har alt å tape på å fortelle dette.

NRK-versjonen av dokumentaren, som består av to episoder varer om lag tre timer, er kortere enn den originale, men likevel altfor lang. Jeg tror med hell dokumentaren ville hatt større slagkraft dersom den ikke varte så lenge. Speseilt siden det er utmattende å høre om noe så forferdelig som seksuelle overgrep mot barn. I tillegg kunne regissør Dan Reed i større grad satt søkelyset på de psykologiske årsakene til at de to kommer med historiene så sent som nå. Hvilke mekanismer som bidrar til at mennesker klarer å holde slikt inne over så lang tid.

Det ville nok muligens bidratt til at også kritikken ville blitt mer nyansert. Uansett er dette en dokumentar alle bør se før de uttaler seg. Den gjør det nemlig veldig vanskelig å hevde hans uforbeholdne uskyld. Dessuten vil man nok aldri kunne høre på musikkens hans på samme måte igjen. Dessverre.