«Dumbo» er kanskje ikke den Disney-filmen flest hadde håpet eller tenkt på at kom til å bli gjenskapt som spillefilm, eller «live-action movie», som det heter over dammen. Disney har gjort forholdsvis stor suksess tidligere med blant annet «Jungelboken» og «Skjønnheten og udyret», som er to svært populære fortellinger i seg selv.

Historien i den opprinnelige tegnefilmen «Dumbo» fra 1941, for øvrig en av Disneys aller korteste langfilmer, er ganske «tynn» og handler først og fremst om hva som skjer fra Dumbo blir født, til han flyr for første gang.

Det er derfor ikke rart at manusforfatter Ehren Kruger har skrevet en nesten helt ny historie, med utgangspunkt i originalen, og denne filmen er faktisk bedre enn sitt utgangspunkt. Både som barn og voksen synes jeg «Dumbo» var gørrkjedelig, noe den ikke lenger er.

Her er musen Timothy, som var Dumbos følgesvenn i animasjonsutgaven, plassert i bur, og erstattet av søskenparet Milly og Joe Farrier (Nico Parker og Finely Hobbins). De er født og vokst opp på sirkuset til Medici-brødrene, drevet av Max Medici (Danny DeVito), hvor foreldrene jobber.

Når vi møter dem er moren død og faren, Holt Farrier, vender hjem fra første verdenskrig, med amputert arm. Her er det nemlig først og fremst menneskene, og ikke dyrene, som driver handlingen fremover.

DEN FLYGENDE ELEFANT: Vesle Dumbo blir først ertet for sine lange ører, men viser etter hvert at han kan bli en potensiell gullgruve

Samtlige av de dataanimerte dyrene sier ikke et ord, og det er egentlig greit, all den tid det er noe merkelig over å se virkelige dyrearter fremstilt som plastlignende figurer. Uansett hvor godt teknisk utstyr man har til rådighet, blir jeg aldri helt forsonlig med dataanimasjon av levende vesener.

I denne filmen får nok en gang Colin Farrell bryne seg på rollen som forsmådd far, under utfordrende omstendigheter, slik som i en annen Disney-film «Saving Mr. Banks» fra 2013. Eller, bryne og bryne. I rollen som faren til Mary Poppins-forfatteren hadde han langt mer å spille på. Ingen av rollefigurene i dette universet er spesielt mangefasettert, eller har en stor utvikling.

Det er ganske åpenbart hvem som er ond og hvem som er snill, og de er ikke så mye mer enn nettopp det. Her går mye av spillet i å se overrasket og/eller triumferende ut. Likevel, dette er først og fremst en barnefilm, og en historie som dreier seg rundt en elefant som blir født med for lange ører, men som lærer seg å fly. Og det er dessuten ganske mange magiske og vakre øyeblikk i filmen.

Regissør Tim Burton har den siste tiden rotet seg litt for mye bort i farger og virkemidler, og mistet evnen til å lage magi. Eksempler på dette er blant annet «Charlie og sjokoladefabrikken» og «Alice i eventyrland». Det blir for «tegneserielignende» og «kaldt» og mer maskinelt enn sjelfylt.

I «Dumbo» klarer han å ta opp tråden til «Edward Saksehånd», som er Burtons aller beste film etter min mening. Her er det faktisk flere scener som får deg til å kjenne lukten av sagmugg og han tørr å ta seg tiden til å la oss bli rørt og lytte til hans faste følgesvenn Danny Elfmans lekende musikk.

«Dumbo» passer greit for de voksne, men aller best for de minste – og for dem tror jeg de vil sitte igjen med en god filmopplevelse de ikke vil glemme med det første.