Irriterende kjedelig

På tross av filmens viktige og aktuelle tematikk, klarer den aldri helt å engasjere.
I EN VERDEN FULL AV MENN: «On The Basis of Sex» forteller historien om starten på Ruth Bader Ginsburgs (Felicity Jones) juridiske karriere.  
        
            (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

I EN VERDEN FULL AV MENN: «On The Basis of Sex» forteller historien om starten på Ruth Bader Ginsburgs (Felicity Jones) juridiske karriere.   Foto: Norsk Filmdistribusjon

Vi må bare avklare et språklig spørsmål, først som sist: «On The Basis of Sex» handler ikke om sex, som i samleie, men som i kjønn. I aller høyeste grad. Så er det ingen som blir skuffet eller forledet til at tematikken er noe annet den er.

Hva filmen egentlig handler om, skjønner man fra første sekund. Ruth Bader Ginsburg (Felicity Jones) går målbevisst inn på Harvard University.

Rundt henne ser vi menn, menn og atter menn. I gatene, trappene, i klasserommet og på festene. Året er 1956 og det er menn som styrer verden, og kvinner hjemmet. Maktstrukturene er fremtredende i aller høyeste grad og åpningen av filmen er svært effektfullt, med alle de store mennene den lille skikkelsen beveger seg forbi. Det er til å grøsse av hvordan kvinner ble behandlet. En behandling man fortsatt ser gufs fra den dag i dag.

KJØNNSROLLER: Marty og Ruth Ginsburg (Armie Hammer og Felicity Jones) utfordres begge, basert på deres kjønn.  
        
            (Foto: Norsk Filmdistribusjon.)

KJØNNSROLLER: Marty og Ruth Ginsburg (Armie Hammer og Felicity Jones) utfordres begge, basert på deres kjønn.   Foto: Norsk Filmdistribusjon.

 

Ginsburg ble i 1993 utnevnt til høyesterettsdommer av Bill Clinton, som den andre kvinnen noensinne, og har i amerikansk sammenheng hatt en svært stor innflytelse på hvordan kvinners rettigheter forvaltes av loven. Her får vi historien om hvordan det hele startet.

Fra hennes tid som småbarnsmor og jusstudent, via hennes utfordringer med å få seg jobb, på tross av at hun var best i klassen, og fram til hennes første sak. Saken hvor hun utfordrer lovene som er skrevet «on the basis of sex», altså de 178 lovene som i 1973 tillot å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn.

På norsk Wikipedia er det fire setninger som omhandler Ruth Bader Ginsburg. Fire. Det er nemlig ikke så mange som har kjennskap til henne her, og dessverre tar filmen for gitt at hennes storhet er etablert hos tilskueren. Og slik er det nødvendigvis ikke.

Det er mange aspekter og sider ved hennes arbeide som er interessant, og her vektlegges først og fremst den juridiske delen av det. Både på hjemmebane sammen med ektemannen Marty (Armie Hammer) og jobb, ja til og med til datteren, er det jussprat. Lovene og dets nyanser får nesten mer plass her, enn de viktige moralske prinsippene som ligger bak. Nå er det først og fremst en rettssak som filmen omhandler, men jeg skulle likt og sett hvilke effekt disse diskriminerende lovene hadde på mennesker.

Regissør Mimi Leder, og manusforfatter Daniel Stiepelman (for øvrig Ginsburgs nevø), har valgt først og fremst å sette søkelyset på det juridiske. Jeg opplever at man med hell kanskje kunne dratt inn flere scener og opplevelser av urettferdigheten som rår, for å vise viktigheten av det arbeide som ble gjort. Det irriterer meg at den er så kjedelig som den er. Når Jones samtidig fremstiller en nesten litt for nøktern og balansert rollefigur, uten de store følelsene eller endringene, sitter man igjen med mindre enn man burde. Du vet det er feil når det oppleves som rettssaken i «Legally Blonde» hadde større effekt på kvinnefrigjøringen, for å sette det på spissen.

For det er dessverre slik at man stiller seg nesten likegyldig til det som foregår i filmen, og det fortjener verken Ginsburg, eller hennes ettermæle.