Det er lenge siden Sven Nordin var mest kjent for å slenge av seg Converse-skoene i gangen til Karl og spise ostepop med overdreven entusiasme.

Sist i «Valkyrien» og nå her i «Wisting» viser han, i motsetning til svært mange andre norske skuespillerkolleger, at det er mulig å legge overdrevne skuespillerfakter på hyllen og strippe ned skuespillet slik at det egner seg for skjerm. Nordin viser en nøktern og tilbakeholden William Wisting, en hardtarbeidende politietterforsker som bare «holder ut» og prøver å buktes med sorgen over hans nylig avdøde kone, farsrollen og det å gjøre jobben sin.

Jeg tenker tilbake på den fantastiske jobben han gjorde i sin tid som Brand på Nationaltheatret, og hvor stor motsetning den prestasjonen er til dette. Noe som viser hvilken mangefasettert skuespiller han er. En skuespiller som klarer å utvikle seg i takt med tiden og formatene han arbeider innenfor. Bravo!

UNDERSØKENDE JOURNALIST: Thea Green Lundberg spiller Line Wisting, en journalist som gjør mer enn hva lønnen henne skulle tilsi.

Det virker som regissør Trygve Allister Diesen har irritert seg over hvordan USA har klart å benytte vinterlandskap og norsk-aktige særinger til sin fordel i TV-serier som «Fargo» den siste tiden. Åpningsbildet i serien er spektakulært, det lyset mye snø kan gi er veldig effektfullt, og vi skjønner hvor noen av de 110 millioner serien hadde i budsjett har gått. Her møter vi en mann på skitur med barnet sitt og de finner et lik.

Likfunnet vier seg å være ett av etter hvert flere, og morderen vi har med å gjøre har linker til USA. Selv om de tydeligvis er kjempevant med større drap i Larvik, må FBI komme for å bistå. En av disse er hun fra Matrix (Carrie-Anne Moss) som spiller en uttrykksløs og våpenglad etterforsker som skal ta denne morderen, uansett hva.

En annen lokal etterforsker, Hammer (Mads Ousdal, for anledningen med bart), er alfahannen i gjenget som er skeptisk til teknologi, han referer eksempelvis til «Ompa-lompene i Google», og ikke minst disse amerikanerene som kommer og roter seg bort i hans anliggende.

I tillegg til alt det Wisting må stri med, har datteren Line (Thea Green Lundberg), kanskje seriens mest usympatiske rollefigur, begynt å jobbe i VG. I dette fiktive universet er det tilsynelatende helt presseetisk uproblematisk at hun ikke skiller noe særlig mellom jobb og privaten, og hun blir derfor sinna når pappa ikke vi gi henne informasjonen hun trenger. Samtidig som hun egentlig jobber på en helt annen sak, også denne – overraskende nok – i Larvik.

Jeg har ikke lest Jørn Lier Horst bøker «Jakthundene» og «Hulemannen» som serien baserer seg på, men tidvis oppleves det som om det er direkte opplesning av bøker. Alt som tenkes sies høyt, og lite antydes. Vi skjønner at Wisting savner kona si, man trenger ikke bruke tid på å se han klemme sørgende på en pute for å skape sympati. Hvorfor skal vi alltid høre ringelyden på telefonen og må man banne høyt for å vise en overtydelig frustrasjon man åpenbart allerede har skjønt at eksisterer? I tillegg blir alle unntatt Wisting veldig fort sint og man forstår som regel ikke helt motivasjonen bak dette.

Krimhistorien i seg selv er fryktelig spennende, og jeg kommer helt klart til å se de resterende seks episodene. Dessuten er de mange små og merkelige rollefigurene som beveger seg rundt om i Larvik interessante nok til å gjøre rollegalleriet spennende nok. Likevel må det nok en gang tas grep når det kommer til norske film- og TV-seriemanus.

Måten folk snakker til hverandre her er så langt fra virkeligheten, at det blir for urealistisk, samtidig som det ødelegger illusjonen. Heldigvis har de Nordin.

Anmeldelsen er basert på fire av totalt ti episoder.