Anmeldelse:

En nesten helt perfekt krim

Skal du se en krimfilm i påsken så bør det være denne.
GODT TEAM: Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) i Avdeling Q skal i denne filmen samarbeide for siste gang. FOTO: Nordisk Film Distribusjon 
        
            (Foto: Henrik Ohsten)

GODT TEAM: Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) i Avdeling Q skal i denne filmen samarbeide for siste gang. FOTO: Nordisk Film Distribusjon  Foto: Henrik Ohsten

«Journal 64» har nesten alt man kan drømme om fra en ordentlig kriminalfortelling; gode skuespillere, en troverdig bakenforliggende historie, en creepy lege, eksplosjoner og aktualitet. Dette er den fjerde filmatiseringen fra Jussi Adler-Olsens litterære univers om cold case-avdelingen «Avdeling Q» hos politiet i Danmark.

Du trenger i midlertidig ikke ha lest bøkene eller sett de foregående filmene for å engasjere deg i, eller forstå hva som foregår. Det har nemlig ikke undertegnende gjort, og det er ikke vanskelig å bli dratt inn i filmen. Mye takket være en grunnleggende god historie og solide fortellertekniske grep.

Bak en vegg i en leilighet sitter tre, balsamerte lik som har vært døde i årevis. Det skaper utgangspunktet for historien, og kriminalgåten som kal løses av kriminaletterforsker Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og hans avtroppende kollega Assad (Fares Fares). Samtidig som denne mystiske saken etterforskes hopper vi tilbake til 1961 og kvinnehjemmet Sprogø for «moralsk åndssvake kvinner».

Et hjem som utrolig nok også eksisterte i det virkelig liv. Det skal vise seg at historien da og nå har flere sammenfallende faktorer. Dette grepet gjør at vi føler at vi på visse punkter vet mer enn etterforskerne, samtidig som det skapes en helt egen spenning knyttet til de ulike skjebnene på anstalten.

Les også: Irriterende kjedelig (anmeldelse av «On The Basis of Sex»)

Selv om visse ting virker litt overdrevet, er det likevel en god del aspekter som man kan relatere til det virkelige liv, og flere samfunnspolitiske aspekter som diskuteres. Det gjør at filmen er mer enn bare kriminalhistorien i seg selv.

I tillegg spiller Lie Kaas helt utmerket rollen som Carl Mørck, en arketypisk mannlig etterforsker som ikke viser følelser og er glad i en drøm. Likevel skjelver han hele tiden på hendene, og det ser bestandig ut som han brenner inne med noe. Det gir en dimensjon til rollefiguren utover det tøffe ytre. Også en annen «sidefortelling», som etter hvert inkorporeres i kriminalhistorien trekker linjer til samfunnsproblematikk vi kan kjenne igjen.

Les også: Iskaldt om sydenferien fra helvete

Alt kan tyde på at dette blir siste fortelling film om «Avdeling Q», men jeg håper at det kommer mye mer. Mer solid og fullkommen krim skal man lete lenge etter.