Netflix produserer så mye eget materiale om dagen at det er vanskelig å finne fram i jungelen bestående av alt mulig mellom himmel og jord.
Fra gærne programledere som roper til cupcakes til utilpassede tenåringer med indre demoner. For det er spesielt lettbeinte TV-serier rettet mot en yngre målgruppe og ulike matlagingsprogrammer som preget strømmegigantens originalinnhold den siste tiden. Likevel, vi vet Netflix «har det i seg».
De har tross alt laget kvalitetsserier som «Narcos», «Stranger Things», «Orange Is the New Black», «The Crown» og «House of Cards» – perler som er alt annet enn skjulte, og som også har fått sin skjerv av prisdryss. Det var likevel med litt sunn skepsis jeg fikk anbefalt «Dead To Me» av en kollega.
Premisset virket i utgangspunktet ikke spesielt interessant. Stresset businesskvinne som nylig har blitt enke møter annen, mer frilynt kvinne, men med et hemmelig mørke i seg. De blir bestevenner.
Ja, det er hva som legger grunnlaget for historien, men denne serien er så mye mer. Med sine mange fine nyanser er det umulig å ikke la seg rive med. For dette er både spennende, morsomt, fint og rørende på engang. Mye takket være Christina Applegate og Linda Cardellini, som gjør to fantastiske rolleprestasjoner.
Appellgate som Jen. Den temperamentsfulle enken som både skal sørge, forsørge og prøve å oppklare omstendigheter rundt ektemannens dødsfall. Cardellini som Judy. Kvinnen som oppsøker Jens «sørgegruppe» og blir hennes bestevenn.
Cardellini er kjent fra flere ulike filmer, mange så henne sikkert som kona til Viggo Mortensen i «Green Book», og for rollen som Meg i «Bloodline». Appellgate for sitcom-serien «Bundy» og flere lettbeinte komedier.
Samspillet mellom de to skuespillerne er helt unikt og på mange måter lett å kjenne seg igjen i, på tross av at rammene er litt mer ukonvensjonelle enn de fleste andre vennskap. Spesielt treffer de publikum gjennom å gjenskape den følelsen av å få en hely ny en venn. En venn som kommer på helt «rett» tidspunktet i livet slik at det oppstår en helt spesiell «connection». En følelse som sjeldent oppstår i voksen alder.
Likevel er det den mørke situasjonskomikken som virkelig løfter serien, kombinert med en underliggende krimhistorie. Dette er ikke noe «Cougar Town», selv om det visuelt kan se slik ut. Her har flesteparten av rollefigurene mørke svin på skogen og det er, tross alt, sorg og død som legger bakteppet for det som utspiller seg. Tidvis er det likevel hylende morsomt. Den realistiske måten å formidle humor, som ofte kommer i form av en slags overlevelsesstrategi oppi det vanskelige, er både realistisk og gjenkjennelig for mange av oss.
Skaperen av serien, Liz Feldman, har i utgangspunktet en humorbakgrunn og det merkes. Særs gjennom Appelgates rolletolkning. Iblant klarer fjeset hennes å si mer enn tusen ord og iblant er bare måten hun beveger seg på morsom.
Det er så deilig å se morsomme, spennende og komplekse kvinneroller skrevet for TV-skjermen, hvor de fremstilles som ekte og hele mennesker, uten noe hokus pokus. Denne serien er helt utmerket for såkalt «seriefråtsing», med korte episoder fulle av cliffhangers. Også avslutningen er såpass bra at jeg egentlig hadde håpet det ikke ville kommet en sesong to. Det gjør det. Så kan vi bare krysse fingrene for at den blir like bra.