Jeg tror jeg, med hånda på hjertet, aldri har sett en dårlig Beck-episode eller film, som det egentlig er.
Filmene, eller episodene står sterke alene og enda sterkere sammen med så solide skuespillere og krimfortellinger at de utrolig nok har tålt tidens tann og vel så det.
Siden barndommen har jeg stort sett sporadisk sett serien, basert på forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöös bøker. Dette kun dersom jeg tilfeldigvis har kommet over en episode på lineær TV. Det har vært en sånn fin serie alle i familien kunne enes om og syntes var spennende. Slik er det fortsatt, men som voksen har den blitt så mye mer.
På CMore (under TV2 Sumo) ligger samtlige Beck-filmer helt tilbake til begynnelsen av 90-tallet da Gösta Ekman spilte tittelrollen. Jeg har hoppet over disse, samt de aller siste med Kristoffer Hivju. Ikke fordi disse nødvendigvis er dårligere, men de er sist på prioriteringslisten min over Beck-filmer. Jeg har først og fremst viset oppmerksomheten min til filmene (episodene) hvor Peter Haber og Mikael Persbrandt spiller henholdsvis Martin Beck og Gunvald Larsson. Det har vært verdt min tid.
Hvordan har jeg gått glipp av denne godbiten?
De ulike historiene følger stort sett en ganske klassisk krimoppbygging. Nesten samtlige starter med å sette søkelyset på et konkret drap. Enten at vi får se den som myrdes, få sekunder før det skjer, eller at et lik blir funnet. Så settes den rolige, kontrollerte, snille og følsomme, men også litt naive Martin Beck på saken. Beck blir etter hvert som årene går mer og mer preget av de grusomme hendelsene som han må oppleve i arbeidshverdagen. Man kan bokstavelig talt set det slite på ansiktet og kroppen hans.
En litt for mørk og selvhøytidelig «lillebror»
Hans levende motstykke, på alle mulige måter er Gunvald. Der hvor Martin er øm og følsom lar han seg rive med og bli forbannet, sint og aggressiv hver gang han føler seg truet, provosert eller frustrert. Om det er på kontoret eller i feltet. Likevel har han noe sårt og mystisk over seg. En bakenforliggende historie som Persbrandts fantastiske skuespill sakte, men sikkert lar få komme fram etter hvert som vi blir bedre kjent med han.
For her lar politiet seg påvirke. De er helstøpte mennesker som ikke tar lett på å finne et barnelik i en jordkjeller eller en forslått kvinne. Som de fleste andre tar de med seg jobben hjem, på godt og vondt. Det gir hver enkelt krimhistorie en styrke få andre lignende serier har og binder sammen alle filmene slik at de får en helhet og utvikling, også utenfor drapene.
Dette er de 20 beste TV-seriekarakterene – som ikke er Tony Soprano
I tillegg er det noe komfortabelt med at flesteparten av drapene løses hver gang på en tilfredsstillende måte. Spesielt i en tid hvor dette hører til sjeldenhetene og historier dras ut i det lengste og spriker ofte i for mange retninger i flere sesonger. Beck og Gunvald, de fullfører jobben.
Dessuten må jeg dra fram seriens «comic relieff», grannen (Ingvar Hirdwall). Becks hypkondernabo og alltid sprittørste nabo med nakkestøtte og gode råd forkledd som dårlige. En slags forløper til «Solsidans» Ove Sundberg, for dem som kjenner til den serien.
Med andre ord. «Beck» har alt. Spenning, følelser, sjel og humor. Bare så typisk at den er svensk.