Anmeldelse:

En litt for mørk og selvhøytidelig «lillebror»

«Dark Phoenix» er tidvis svært underholdende, men klarer ikke helt å skille seg ut i mengden blant «superheltfilmer».
ENDELIG FÅR GINGERNE STRÅLE: Sophie Turner, kjent fra «Game of Thrones» spiller hovedrollen som Jean Grey. 	FOTO: 20th Century Fox 

ENDELIG FÅR GINGERNE STRÅLE: Sophie Turner, kjent fra «Game of Thrones» spiller hovedrollen som Jean Grey. FOTO: 20th Century Fox 

Den eneste tegneserien jeg har et noenlunde nært forhold til er Donald Duck. Utover det har jeg, når det kommer til Marvel-universet, utelukkende fått se det utvikle seg på det store og lille lerret. Ifølge Wikipedia kom «X-men» og «Avengers»-tegneseriene begge i 1963, men filmene har kommet i ulike tempo i løpet av årene.

Den første «X-men»-filmen så jeg da jeg gikk på barneskolen. Lenge før «Iron Man», to år før «Spider Man» med Tobey Maguire. Allerede da var det noe mye mer appellerende over sistnevnte. Mer humor, glimt i øyet, mindre lyn og mer menneskelighet.

«X-men»-serien har siden starten vært en god del mørkere og mer selvhøytidelig enn sine «Marvel»-brødre. Da med unntaket av «Deadpool» som har altfor store mengder komikk og tidvis også «X-men: First Class». Sistnevnte er for øvrig, etter min mening, også den beste blant «X-men»-filmene. Filman som igangsetter forklaringen på hvordan X-men oppsto og som fungerer som førløpere til X-men-filmene som kom på starten av 2000-tallet.

LES OGSÅ: Dette må være den beste superheltfilmen noensinne

For det er umulig å ikke sammenligne de to seriene, eller kommersielle franchisene, som «X-men» og «Avengers» er og har blitt. Spesielt siden Disney nok bevisst har valgt å avslutte serien med kort tids mellomrom. «X-Men: Dark Phoenix» er deres avsluttende kapittel, som på tross av en rekke kvaliteter, blekner til sammenligning med «Avengers: Endgame».

Den klarer ikke helt å berøre der den skal og når til og med viktige, store rollefigurer man skal ha et nært forhold til blir rammet kommer aldri de store emosjonene.

GUTTER ER GUTTER: Nicholas Hoult husker jeg aller best som den litt triste gutten i «Gutter er Gutter». Her er han blå. FOTO: 20th Century Fox 

GUTTER ER GUTTER: Nicholas Hoult husker jeg aller best som den litt triste gutten i «Gutter er Gutter». Her er han blå. FOTO: 20th Century Fox 

Trolig fordi man kanskje ikke har fått bli så godt kjent med enkeltindividene. Bortsett fra Wolverine, Charles Xavier og Magnet har man ikke fått bli ordentlig godt kjent med de andre personlighetene. X-men har først og fremst dreid seg om lagarbeid.

Et lag som jobber mot enten ekstern kraft eller en av deres egne som går over til den «mørke siden». Det har bidratt til å la gruppen skinne, fremfor hver og en av dem. Kanskje ikke seriens lureste grep.

I denne filmen er antagonisten både en kombinasjon av deres tidligere utfordringer. Jean «Dark Phoneix» Grey spilt av Sansa Stark, beklager, Sophie Turner får plutselig store og ukontrollerbare krefter. I rett «with great powers come great responsibilty»-ånd slites den unge mutanten mellom sin kraft og indre demoner.

Dere kan nok gjette utfallet.

LES OGSÅ: Denne filmen reddes av 90-tallet

«X-men»-franchisen har siden «First Class» virkelig klart å tiltrekke seg, ikke bare store skuespillere, men også svært dyktige. Det må nok være en slags deilig frigjørende lekeplass for karakterskuespillere som Michael Fassbender og Jessica Chastain å få kose seg med green screen og lekeslåssing. Iblant får de også scener og bryne seg på – og nok en gang kommer Fassbender og James McAvoy best ut av denne filmserien.

De stråler både sammen og alene. I tillegg er tilbakeblikkene fra Jeans barndom både vellagde og fungerer som en strålende oppbygning, dessverre uten at de helt for ut sitt potensial.

«Dark Phoenix», klarer dessverre ikke helt å underholde så godt som den potensielt kunne ha gjort.

Jeg kan godt trives i mørket, men mangelen på ironisk distanse og høyt nivå av selvhøytydelighet ødelegger fremfor å styrke en historie som allerede spriker litt.