Anmeldelse:

Fantastisk kjedelig om en magisk forfatter

Det er svært sjeldent jeg opplever å se en engelskspråklig film som høres norsk ut.
ER DETTE ALT: Tolkiens live har mange spennende og interessante punkter, men filmskaperne har sløst disse bort. 
        
            (Foto: Twentieth Century Fox)

ER DETTE ALT: Tolkiens live har mange spennende og interessante punkter, men filmskaperne har sløst disse bort.  Foto: Twentieth Century Fox

Årsaken til dette er måten rollefigurene snakker med hverandre. På et svært dårlig, unaturlig og tilgjort vis. At en film som omhandler et menneske som var så lidenskapelig opptatt av språk og ordets kraft, noe som for øvrig gjentas til det kjedsommelige i denne filmen, kan ta så lett på dialogen er vanskelig å fatte.

For dette er filmen om Tolkien. John Ronald Reuel Tolkien, forfatteren og hjernen bak «Hobbiten» og «Ringenes Herre».

Mannen som har fått millioner av mennesker gjennom flere tiår, i alle aldre, til å drømme seg bort til en magisk, kompleks og unik verden gjennom hans litterære verker.

Uten ham hadde vi nok verken hatt Harry Potter eller «A Song of Ice and Fire», bøkene verdens største TV-serie «Game of Thrones» er basert på. Med andre ord – vi har mye å takke Tolkien for. Derfor synes jeg det er rart at de som står bak denne filmen, om store deler av hans liv, ikke har gjort en bedre jobb. At de ikke har dyrket fram magien som må ha bodd i ham.

Les også: 11 sommerserier du kan glede deg til

Jeg er derfor ikke overrasket over at Tolkiens familie, og de som forvalter hans verker og eiendom, har valgt å ikke støtte opp om filmen. Samtidig skulle man tro at dette ville gitt den finske regissøren Dome Karukoski frie tøyler til å leke seg og tolke forfatterens historie på nytenkende og spennende vis. At han ville leke seg med all magien som kunne dras fram og fortelles om. Det har heller ikke skjedd.

Filmen starter intenst, filmen når faktisk sitt toppunkt her når det gjelder intensitet. Det er 1. verdenskrig. En ung Tolkien (Nicholas Hoult) står på slagmarken og det ser ikke spesielt lyst ut for vår «mann». I tillegg han må finne vennen sin Geoffrey som er der ute ett sted. Alt med hjelp fra en annen soldat, Sam. Ja du leste riktig – Sam. Akkurat som i «Ringenes Herre». Flammene står rundt ham og feberen herjer i kroppen, tilsynelatende på identisk vis som ringen ga Frodo smerte jo nærmere han kom Mount Doom.

Parallelt med det som utspiller seg der får vi ulike tilbakeblikk til hans barndom, ungdomstid og etter hvert voksenliv som leder opp til krigens start. Fra da han, moren og broren må ty til fattigkassa og kirkens almissers etter farens død og når han som foreldreløs blir tatt inn i varmen av en overklassefrue.

Et lykketreff som gjør at unge Tolkien, som er vanvittig skarp for sin unge alder inkluderes i «det gode selskap» på en høytstående privatskole. Her får han får han sitt eget «brorskap», ja de kaller det faktisk «fellowship», for i løpet av filmen bugner det over av overtydelige referanser til Tolkiens bøker og univers. Noe som ikke fungerer som det kinderegget til fansen filmskaperne har ønsket det skulle være.

Les også: En litt for mørk og selvhøytidelig «lillebror»

I dette brorskapet snakker de unge tenåringene om litteratur, poesi, kunst og klassisk musikk. De snakker som om de er fire 62-åringer som konkurrerer i en «jeg har høyere kulturell kapital enn deg»-manndomsprøve i en eller annen vilkårlig losje. Man merker ordene ikke hører hjemme i munnen deres.

Dette er et generelt problem i filmen. Dialogen er unaturlig og anstrengt. Kjemien mellom Tolkien og hans livs kjærlighet Edith (Lily Collins) virker også amputert, på grunn av måten de snakker sammen på.

KVINNEN I HANS LIV: Hans alvelignende kone Edith, spilt av Phils Collins datter Lily Collins. FOTO: Twentieth Century Fox 

KVINNEN I HANS LIV: Hans alvelignende kone Edith, spilt av Phils Collins datter Lily Collins. FOTO: Twentieth Century Fox 

 

Jeg har iblant lurt på om det er det norske språket det er noe galt med siden dialogen i norsk film ofte høres så anstrengt ut. Denne filmen bekreftet at det handler om hvordan språket brukes.

Hoult, som siden han i 2002 ringte på døren til Hugh Grant i «Gutter er Gutter», har vist seg å være en svært dyktig og allsidig skuespiller. Her gjør han en iherdig innsats med det lille han har fått å spille på, men det er dessverre ikke nok til å løfte filmen opp til å bli noe mer enn middelmådig. Det oppstår noen magiske øyeblikk, som mot slutten når Tolkien sitter og skriver.

Les også: Dødsmørkt og hysterisk morsomt på samme tid

Thomas Newmans vakre musikk bidrar til å vekke assosiasjoner til animasjonsserien «The World of Peter Rabbit and Friends» hvor forfatteren inspireres av dyrene rundt seg til å skrive.

For visuelt ser det og høres det vakkert ut, men det er bare på utsiden. Som rollefigurene sier i filmen handler det ikke bare om lyden av ordet, men også dets betydning. Det ser det ikke ut til at denne filmen har forstått.