Da jeg vokste opp var tirsdagen den store og hellige TV-seriedagen. På TV 2 ble det etter nyhetene og været vist en dramaserie, fylt med intriger, utfordringer og de store følelsene. Fra «Ally McBeal», via «Judging Amy» og til «Frustrerte fruer».
På tross av gjennomgående problematikk og karakterutvikling fikk man en slags avslutning i hver episode og det var lett for andre å hoppe inn i historien. Det var med andre ord ingen krise om man gikk glipp av en episode. Men dette var før strømmetjenestenes tid.
Siden da har TV-seriene bare blitt bedre. Det er vanskelig å påstå noe annet. Mange av de mest anerkjente TV-seriene er i stor grad å regne som lange filmer, TV- som medium gir mulighet til å skape enda mer komplekse rollefigurer og historielinjer enn det en to timer lang film kan gjøre. Aktuelle eksempler på dette er miniserien «Chernobyl» og «Game of Thrones». TV-serier som har evnet å utnytte sitt fortellerformat til det fulle.
Likevel er det for de av oss som ikke ser så mye på lineær TV deilig å få TV-serier som lages litt på «gamlemåten», på tross av dets moderne virkemidler. «The Good Fight» er en slik serie.
Etter å ha vinket farvel til Alicia Florricks ekteskapsproblemer i «The Good Wife» setter man i denne oppfølgerserien søkelyset på en av de mer spennende rollefigurene fra nevnte serie; Diane Lockhart, spilt av dødskule Christine Baranski. Det er forfriskende å se en historie dreie seg rundt en kvinne i midten av 60-årene. Lockhart har mer sex appeal, stamina og sjarm enn en hvilken som helst annen TV-figur, uansett alder.
Baranski har gjennom flere år klart å skape en rollefigur som i sine plettfrie drakter og med sin kompromissløse og motiverende væremåte både inspirerer og motiverer andre kvinner over hele verden.
I Lockharts spin-off tas tråden opp der «The Good Wife» sluttet. Etter at Trump blir president bestemmer den suksessfulle advokaten seg for at nok er nok og sier opp jobben og rolle som partner i sitt eget firma. Hun skal tilbringe pensjonisttiden på den franske riviera og la juss være juss for resten av sitt liv. Slik blir det i midlertidig ikke.
Det viser seg at hennes gode venner i familien Rindell har svindlet henne for penger og hun må vinke farvel til sine opparbeidede pensjonsmidler. Det betyr at hun må begynne å jobbe igjen. Det eneste firmaet som vil ansatte henne er firmaet «Reddick, Boseman, & Kolstad». Et advokatfirma som utelukkende har ansatt afroamerikanske advokater og som kjemper «the good fight» mot undertrykkelse, urettferdighet og vold.
Her skal Lockhart gjenvinne gammel ære.
Saken mot familien Rindell, med Lockharts guddatter Maia (Rose Leslie fra «Game of Thrones») i spissen er den gjennomgående historien i serien. Likevel tar hver eneste episode for seg aktuelle problemstillinger i forbindelse med de ulike sakene firmaet tar på seg.
Det være seg #metoo, rasisme, høyreradikale, politivold, bitcoins, cyber-terrorisme og andre aktualiteter og det er ingen tvil om hvilken side i politikken denne TV-serien har. Selv om den også berører mange ulike utfordringer i USA sitt politiske landskap.
Det er så herlig å se underholdning, med en god del såpeserie-elementer, fortsatt ta seeren sin på alvor å tørre å ta opp og diskutere relevante problemstillinger som både skaper debatt og berører på det personlige plan.
Etter halvannen sesong er jeg helt hekta.
Sesong en, to og tre ligger ute på Amazon Prime og HBO Nordic.