«Lion King» fra 1994 er intet mindre enn et mesterverk.
Det er den helaftens Disney-filmen jeg husker aller best, nettopp fordi den kom på et tidspunkt i livet mitt hvor jeg kunne få med meg alt ståheien rundt den.
Selv om både «Skjønnheten og udyret» og «Den lille havfruen» er fantastiske filmer, kanskje enda bedre, var jeg så ung da de kom at jeg måtte se de hjemme i min egen stue. «Løvenes konge» så jeg på kino.
Den blåste meg av banen og fikk meg til å kjenne på sorg og frykten for å miste sine foreldre for, aller første gang. Det er ganske stort for en femåring.
Jeg forhåndsbestilte filmen og fikk automatisk et bilde av Simba, Timon og Pumba med hjem og hang det på veggen og minnet meg på VHS-en som snart skulle komme.
Jeg hadde lydsporet på CD, både på norsk og engelsk, ettersom «Fyll ditt sinn med kjærlighet» ikke låter like bra som «Can You Feel The Love Tonight».
«Løvenes Konge», Disneys animerte versjon av William Shakespares «Hamlet», var rett og slett en ekstremt mektig filmopplevelse for meg. Om løveungen Simba som tar på seg skylden for farens død, forvoldt av hans egen onkel, og som må hevde sin rett til tronen etter en dannelsesprosess utenom det vanlige.
Hvor store eksistensielle problemer forenkles slik at barn forstår, omgitt av en hinsides vakker musikk signert Elton John og Tim Rice (og litt Hans Zimmer, selvfølgelig). Det er rett og slett en barnemusikal om døden og livets syklus.
Akkurat dette er det lett å forstå at Disney ønsker å gi til nye, yngre publikummere. Men hvorfor ikke bare restaurere den versjonen som allerede foreligger? Hvis det var stemmeskuespillerne det sto på, at de på død og liv måtte bruke Beyoncé, så kunnde de bare dubbet den på nytt igjen. Men nei da.
For den nye live-action versjonen er ingenting annet enn en blek og unødvendig kopi som høres ut som et radioteater til en falsk dyrefilm. Der hvor de tegnende løvene hadde mimikk og følelser, har disse store dyremaskinene vanskelig for å smile, le og gråte. Naturlig nok.
Har du noen gang sett på Animal Planet at et vortesvin ler av sin egen spøk? Hele poenget med Disney-filmer er magien, og den forsvinner fullstendig år man prøver å lage en kunstig versjon av noe som skulle vært kommentert av David Attenborough.
I tillegg er stemmene dårligere. Bortsett fra James Earl Jones, som gjentar sin rolle som Mufasa, John Oliver som fuglen Zazu, fordi han er så sykt lik den fuglen, og Beyonces sangstemme – fordi Beyoncé står det ganske slapt til.
For skuespillerne høres kun ut som de kun prøver å etterligne de originale stemmene. De tilføyer absolutt ingenting nytt til historien. Donald Glovers sangstemme blekner fullstendig til sammenligning med Toto-vokalist Joseph Williams, som var sangstemmen til Simba i foregående film.
Når regissør Jon Favreau i tillegg velger å endre noe så endrer han et av filmens mektigste øyeblikk, Scars rekruttring av hyenehæren som skal hjelpe ham å drepe sin bror Mufasa. Mesterverket «Be prepared» er kuttet nesten til det ugjenkjennelige og det høres ut som skuespiller Chiwetel Ejiofor har som hovedgeskjeft å gjøre det han kan for å høres akkurat ut som Jeremy Irons, uten helt å klare det.
«Løvenes Konge» anno 2019 er en skuffende og ganske stusslig filmopplevelse.
Bortsett fra en ganske mektig åpningsscene, er det få elementer som står igjen som minneverdige.
Jeg har full forståelse for å gjenskape filmer med ekte mennesker slik at man kan se de vekkes til livet, men i dette universet er tegningene langt mer levende.