Å se dramatiseringer av virkelige hendelser har ofte en helt egen evne til å påvirke seeren i mye større grad enn det rene fiksjonsunivers kan gjøre. Om det er andre verdenskrig, drapene til Ted Bundy eller livet Dronning Elisabeth. Desto nærmere hendelsene eller personenes levde liv er vår tid, jo lettere er det å kjenne på hvor nært det er oss selv. Miniserien «The Act» er et strålende eksempel på dette.
At det i tillegg foreligger uendelige mengder artikler, teorier og videoklipp om hendelsen, samt forumer som diskuterer det som utspilte seg i virkeligheten, bidrar til at serien fortsetter å oppsluke, lenge etter at siste episode er avsluttet.
«The Act» er basert på Michelle Deans Buzzfeed-artikkel fra 2016. I artikkelen, således som i serien, fortelles historien om hvordan alenemoren Dee Dee Blanchard fra sørstatene fabrikkerer og tillegger datteren Gypsy ulike diagnoser og sykdommer over en årrekke. Noe som både desillusjonerer datteren til å tro at diagnosene er ekte og bidrar til å lure samfunnet rundt dem.
Har takket nei tidligere. Nå skal Sandra være med i «Skal vi danse»
Man kan nok ganske sikkert påstå at moren lider av en form for Münchhausens syndrom by proxy («Münchausens syndrom ved stedfortreder»), forkortet MBP, som er en psykiatrisk forstyrrelse der en omsorgsperson skaper falske symptomer hos et annet menneske ved å påføre det sykdom eller skade (Wikipedia). En lidelse som også tas opp i TV-serien «Brua», for dem som husker det.
Allerede fra første scene, hvor fantastiske Chloë Sevigny, i rollen som naboen Mel, bryter seg inn til mor og datter etter bekymringsverdige meldinger på deres felles Facebook-side, skjønner man hva utfallet er – uavhengig av hva du har lest tidligere. Dee Dee er drept, datteren er borte.
I løpet av seriens åtte episoder får vi et nært, og tidvis ubehagelig, innblikk i hvordan de to levde livet sitt. Gypspy har siden småbarnsalderen levd i et mentalt og fysisk fengsel hvor hun mates gjennom sonde, fylles med medisiner, får håret sitt barbert av, må sitte i rullestol og får liten til ingen omgang med omverden.
Joey King spiller Gypspy med skjærende, irriterende babystemme, store våte øyne, skallet hode og en så barnlig naivitet at også publikum lar seg, i likhet med henne selv, lure til å tro hun er langt yngre enn hun er. King, som selv er 20 år, gjør en fantastisk rolleprestasjon og klarer på unikt vis å fange hvordan realitetene av livet Gypsy lever og hva hun har vært en del av sakte, men sikkert går inn på henne. Patricia Arquette, som de siste årene har omfavnet rollen som grusom white trash-dame med indre demoner er strålende. Arquette skuffer aldri. Verken som sjarmerende prostituert i «True Romance» eller her. Hun går inn med kropp og sjel på alle mulighet måter, og klarer på tross av hennes grusomheter å vise ekte kjærlighet til datteren, uansett hvor gæern den er.
«The Act» evner med sine rosatoner og skrekkfilm-lignende musikk å skape et univers som iblant minner om den fantastiske filmen «The Florida Project», hvor et mørkt og tragisk liv foregår innenfor sukkersøte rammer.
At dette er virkelighet så utrolig at det ofte er vanskelig å tro på, men mye lesestoff der bekrefter store deler av innholdet.
Dette er ikke serien man bør «binge-watche», på grunn av sitt tunge innhold, men det er vanskelig å la være.
Alt ligger på HBO Nordic.