Oftere enn ikke irriterer jeg meg grønn over norske filmer. Manuset består av dialoger ingen normale personer har med hverandre, mye som kan vises og føles sies høyt og teatraliteten hos skuespillerne hører ofte mer hjemme på Nationaltheatrets scene og ikke i senga mellom et gammelt ektepar.
Samtidig er de norske produksjonene ofte påkostet og visuelt slående å se på. Innpakningen er med andre ord uovertruffen.
Når da innholdet blir så urealistisk og fjern som det ofte blir ender kombinasjonen ofte opp med å bli så som så.
I «Askeladden – I Soria Moria slott», oppfølgeren til «Askeladden i Dovregubbens hall», kommer alle disse elementene til sin rett. Vi befinner oss i en norsk eventyrverden som alle nordmenn, små som store kjenner godt til. Her kan man leke seg fritt med «teater på film» og det å si høyt hva man føler er helt ok, det er forventet av en barnefilm. I tillegg ser den visuelt helt fabelaktig ut. Den norske naturen, de sterke, varme fargene og påminnelsen om at vi faktisk ikke må gå så langt utfor bykjernen for å tre inn i vår egen eventyrverden er fin å få. Vebjørn Enger, som gjentar rollen som Askeladden, er et funn. Han kommer ut av lerret med masse sjarm og energi, helt perfekt for rollen. Han spiller for øvrig også i den «Skam»-lignende serien «Hjerteslag» på TV2 hvor han også er veldig god, og det er flott å se noen nye ansikter – det trengs.
Enger klarer å gi sjel til filmen der hvor den tidvis virker litt fjern og kald og uten han ville den nok vært veldig annerledes. Også flere av birollene er morsomme. Gisken Armand som Stubbekjerring og Elias Holmen Sørensen som Espens bror Pål stjeler samtlige scener de er i. Eili Harboe, som prinsesse Kristin, har derimot ikke så mye å spille på og blir litt tam og kjedelig på jakten etter dråpene som kan redde hennes mor og far.
Filmen er spekket med referanser fra de norske folkeeventyrene samlet inn av Asbjørnsen og Moe. Her finner du «jeg fant, jeg fant», sjumilsstøvler, et trehodet troll og en gammel mann i et horn på veggen. De har så mye gull, bokstavelig talt, å ta av at det derfor er synd at historien blir litt for tynn og lettvint løst. Iblant mister den også litt av magien og grepet om sitt publikum, dette spesielt mot slutten av ferden til Soria Moria slott.
Her kunne man med hell gjort enda flere kreative krumspring med de figurene og historiene man fritt har lånt fra. Slik som eksempelvis i «Shrek», hvor de leker seg med figurer og tablåer fra Brødrene Grimms eventyrunivers.
Dette er likevel en helt respektabel og god barnefilm, som jeg tror mange vil ha glede av. Det er vanskelig å ikke la se fornøye av den lettbeinte humoren og lekenheten regissør Mikkel Brænne Sandemose har hatt.