• Film: «Joker»

  • Regi: Todd Phillips

  • Med: Joaquin Phoenix, Robert De Niro og Zazie Beetz

  • Manus: Todd Phillips, Scott Silver

  • Nasjonalitet: USA

  • Spilletid: 2 t og 2 min

  • Aldersgrense: 15 år

  • Premiere: 04.10

Her er ingen superhelter, lykkelig slutt eller en filmskaper som fra sidelinjen skal glorifisere sitt objekt. Dette er en ærlig og nedstrippet historie som behøves for at vi, både i virkeligheten og i fiksjonsuniverset, skal slutte å mystifisere onde mennesker som utfører slemme handlinger, samtidig som vi tilegner dem egenskaper og talenter de ikke besitter.

Joker, kjent fra tegneseriene og filmene om Batman, er ikke politisk, han har ingen agenda eller prosjekt. Det er menneskene som tilegner ham en større mening enn han noensinne selv har gjort selv.

Denne filmen handler først og fremst om Arthur Fleck. Mannen bak klovnefjeset og hvem han var før Joker-masken spiste opp den virkelige mannen og de ble en og samme person. En alvorlig psykisk syk mann, som hele tiden møter på motstand fra samfunnet rundt ham i tillegg til sine indre demoner. Samtidig som han naturligvis også vil bli sett, elsket og få anerkjennelse. Som alle oss andre.

Ukontrollerbar LATTER: Arthur Beck lider av en diagnose som blant annet fører til ukontrollerbare latterutbrudd. Ubehagelig nok. Foto: Niko Tavernise/Warner Bros/SF Studios

Mange har ved denne måten å angripe Jokers historie på til det som ofte kalles «Incels» (menn som lever i ufrivillig sølibat). Det har de siste årene blitt antydet at flere massedrap og voldelige angrep i USA har vært utført av disse mennene, som har store vanskeligheter med å oppnå nærhet, kjærlighet og sex med kvinner. Å plassere Fleck i Incel-båsen blir for enkelt.

Ja, han er en mann som lever alene med sin syke mor og avvises ofte av menneskene rundt ham, inkludert kvinner. Likevel er fattigdom, manglende helsetjenester og et Gotham i elendig forfatning hovedsakelig hva som driver ham inn i bestialiteten. Ingen har noensinne stilt opp for ham eller gitt ham den omsorgen han trenger og fortjener.

Heath Ledger fikk en velfortjent Oscar for sin tolkning av DC Comics-figuren i «The Dark Knight» og han evnet å underholde og begeistre med en fantastisk lekenhet og galskap. Joaquin Phoenix spiller først og fremst Arthur Fleck, mennesket, og det gjør han så godt at det gjør vondt å se på. Måten han beveger sin utmagrede kropp og lar til og med ryggbevegelsene gi noe til rollefiguren, er rett og slett sjokkerende bra.

Kamera er fokusert på ham gjennom nesten hele filmen og med sin ukontrollerbare latter og store mimikkregister blir han aldri kjedelig å følge med på.

Alene, kun med litt hjelp fra komponist Hildur Guðnadóttirs (Chernobyl) strålende lydspor og gamle «crooner»-låter, skaper han filmens ubehagelige stemning som så vidt slipper taket når rulleteksten er over. Samtidig hyller han også Ledgers tolkning, ved å låne åpenbare karaktertrekk fra hans måte å lese figuren på, når han mot slutten «blir» Jokeren. Her viser Todd Phillips, regissøren av «Hangover» (!), seg virkelig fra sin mørke side og klarer å lage en film som kun antyder sin tilhørighet til DC Comics-universet og Batman.

Og du vet dette blir mørkt når filmen starter ved at Fleck, på jobb som innkaster i klovnekostyme, blir frastjålet salgsskiltet og banket opp på gata. Uten konsekvenser. Allerede fem minutter ute i filmen ligger altså hovedpersonen, i klovnekostyme, med vann rennende ut som tårer fra blomsterrekvisitten som egentlig skal sprute og glede.

Dette er bare begynnelsen. Etter hvert blir det helt, helt svart.