«Nip/Tuck» er blant de første TV-seriene som jeg «binge-watchet». Jeg kjøpte samtlige DVD-bokser fortløpende for å holde tritt med de to plastisk kirurgene Christian Troy og Sean McNamara moralløse liv, hvor terskelen for å merke kvinners fysiske ulemper med rød tusj var ubehagelig lav.
Hvor sunt det var for en tenåring kan man lure på, men jeg var helt oppslukt i serien. Så oppslukt at det under «religious views» på min da nylig opprettede Facebook-konto sto «Christian Troy», inntil pinlig nylig.
Det er likevel ikke før nå, mange år etter at Troy snittet sin siste TV-pupp, jeg har skjønt hvem det er som faktisk laget den serien. Jo, det er Ryan Murphy. Mannen som står bak flere av mine absolutte favorittserier, ofte i tospann med Brad Falchuk.
Fra «Glee» som, i alle fall i begynnelsen, var en drøm som ble til virkelighet for en musikalelsker som meg selv. Via ekstravagante «American Horror Story» og den glamorøse Hollywood-serien «Feud» til fantastiske «Pose» om 80-tallets LGBTQ-miljø.
Murphy har for øvrig også bidratt med regi på den prisbelønte American Crime Story-seriene som tar for seg drapet på Gianni Versace og rettssaken mot OJ Simpson. To ekstremt vellagde serier, som befinner seg i en helt annen sjanger igjen.
Ryan Murphy er genial både når han skriver, regisserer og jobber med alle disse helt vilt ulike prosjektene, samtidig som han evner å sette sitt eget teatrale preg på det. Enten det dreier seg om politikk eller fortvilte skoleelever, oser seriene Murphy har hatt en finger med i alltid av glamour, sterke farger, lekenhet og populærkulturelle referanser.
Hans siste mesterverk er Netflix-serien «The Politician». Her kombineres elementer fra alle hans tidligere serier inn i en historie. Historien om den adopterte rikmannssønnen Payton Hobart (Ben Platt) som har ett mål i livet – å bli USAs president.
Hele livet har han perfeksjonert seg selv til å passe inn i rammen, for det som kan bidra til å få ham valgt. Hver sesong vil ta for seg ulike løp og valgkamper han må gjennom for å nå målet sitt. I første sesong kjemper han for å bli amerikansk high schools ekvivalent til elevrådsleder.
Hvis du trodde dette ble avgjort med håndsopprekning, så tar du feil. Her snakker vi «hardcore» valgkamp med skitne triks, korrupte valgkampsekretærer og et konkurranseinstinkt Frank Underwood ville vært misunnelig på og med et rollegalleri «Veep» ville misunt.
I tillegg til å lage en slags form for satire på hvordan disse maktkampene foregår, stappet med humor og alvor, ligger Murphys hånd tydelig over serien fra begynnelse til slutt. Med mange populærkulturelle referanser (blant annet en langvarig parodi på «The Act»), vakre sangnumre og ikke minst Jessica Lange som har funnet opp kruttet på nytt i Murphys TV-serier.
I tillegg til Lange virker det som samtlige skuespillere i serien spiller med solid overskudd. Ikke minst Platt, som først og fremst er kjent som musikalartist, og Gwyneth Paltrow (som for øvrig er gift med Falchuk). Paltrow skinner i rollen som Platts mor og stråler i hver eneste scene hun er en del av.
«The Poltician» er stappfull med energi og kreativitet, en TV-serie som er umulig å ikke la seg fascinere av, samtidig som den nok ikke passer for alle. Du må tåle litt for mye av alt.