Film: «Maleficent: Mistress of Evil»
Regi: Joachim Rønning
Med: Angelina Jolie, Juno Temple, Elle Fanning, Michelle Pfeiffer
Manus: Micah Fitzerman-Blue, Noah Harpster, Linda Woolverton
Nasjonalitet: USA
Spilletid: 1t og 58 min
Aldersgrense: 9 år
Premiere: 16.10
Visuelt er «Maleficent: Mistress of Evil» helt strålende. Kombinasjonen av digitalt animerte figurer og ekte skuespillere fungerer overraskende fisefint her, til sammenlignet med eksempelvis «Hobbiten»-filmene. Fargepaletten som er brukt er dessuten vakker.
Åpningsscenen som utspiller seg i Heilandet, det magiske riket der feene bor og hvor prinsesse Aurora er dronning, er spektakulær. Måten de også nesten får skuespillerne til å se ut som figurer fra «Shrek»-filmene er morsom og nyskapende.
Det er ikke engang slitsomt. Dette klarer filmen å bevare i nesten to timer, men det hjelper ikke at innpakningen er mesterlig utført når innholdet tidvis oppleves som en eske fylt med gammelt nips.
Les anmeldelsen av «Lion King» her!
Forgjengeren «Maleficent» fra 2014 står igjen som et friskt pust blant Disneys live-action-gjenskapninger. Istedenfor direkte å gjenskape animasjonsfilmen «Tornerose» scene for scene, lagde de en nyskapende vri på historien om prinsessen som ble forhekset på 16-årsdagen og skulle sove i 100 år. Med hell.
Den første filmen var både magisk, spennende og underholdende. «Toeren» er fortsatt spekket med figurer fra den samme historien, men det virker som de egentlig ikke har så mye mer på hjertet. Her er det eventyret, skrevet for denne filmen, som kommer til kort.
Les også: Dette er tidenes 10 beste Disney-filmer
For nok en gang handler det om at Maleficent må leve med å bli oppfattet som ond, når hun egentlig ikke er det. Kort oppsummert: Kampen mellom fordommer og sannhet.
Rollefigurene Aurora (Elle Fanning) og prins Phillip (Harris Dickinson) er så endimensjonale og platte at det nesten virker som en spillefilmversjon av en av disse mange Barbie-dukkefilmene.
I tillegg er mye av det som foregår så lettvint fortalt at det føles som målgruppen er langt yngre enn ni år, samtidig som det også er ganske eksplisitte voldsscener, som overhodet ikke passer inn.
De åpenbare mulighetene til å putte inn litt humor og glimt i øyet gripes aldri, bortsett fra helt i slutten, men selv da virker det som kunne vært morsomt anstrengt. Når de uansett har tatt seg såpass store friheter med historien, kunne de i alle fall spritet den opp med litt referanser som nikker til oss voksne.
Les anmeldelsen av «Aladdin» her!
Angelina Jolie gjøre en helt grei, men også gjentakende prestasjon, iblant virker det som hun nesten gjemmer seg litt for mye bak det overdådige kostymet og «masken» sin. Som hun tror at det gjør at hun slipper å spille.
Der hvor Pfeiffer kunne gått helhjertet inn som Dronning Ingrith, Disney-utgaven av Cersei Lanniseter, holder hun litt for mye tilbake. I tillegg til at hun har fått en i overkant stiv overleppe de siste årene.
Dette ender opp med en helt grei eventyrfilm som ikke helt vet hvor den vil og hva den vil si. Det er synd, for den har egentlig mange, gode muligheter.
La oss håpe at det ikke blir en film nummer tre.