Anmeldelse:

Et strålende portrett av en fantastisk stjerne

«Judy» handler ikke bare om ikonet Judy Garland, men også om det å være i krig med seg selv og sine omgivelser. Om man vil eller ikke.
STRÅLENDE: Renée Zellweger har reist seg fra asken i filmen om ikonet Judy Garland. FOTO: Ole Bratt Birkeland/BBC Films 

STRÅLENDE: Renée Zellweger har reist seg fra asken i filmen om ikonet Judy Garland. FOTO: Ole Bratt Birkeland/BBC Films 

  • Film: «Judy»
  • Regi: Rupert Goold
  • Med: Renée Zellweger, Rufus Sewell, Michael Gambon, Jessie Buckley,
  • Manus: Tom Edge
  • Nasjonalitet: England
  • Spilletid: 1 t og 58 min
  • Aldersgrense: 6 år
  • Premiere: 25.10

«Dere vil ikke glemme meg, vil dere?», sier Garland under sin siste opptreden på nattklubben «Talk of the Town» i London i 1969, kort tid før hun døde av en overdose samme år. Dette er filmens avslutning, men kunne like så gjerne vært dets begynnelse.

Her fortelles historien om Garlands siste uker på scenen og hvordan et helt liv i manesjen sliter deg ut, samtidig som det for dem som er født til å opptre, ikke kan unngå det, uansett hvilke krefter man kjemper imot.

Handlingen utspiller seg hovedsakelig før og under nevnte konsertrekke, men vi får også tilbakeblikk til da Garland, som sårbar 16-åring, fikk hovedrollen som Dorothy i klassikeren «Trollmannen fra Oz».

Frances Ethel Gumm, som var hennes døpenavn, ble fra da av en superstjerne på godt og vondt. Vi får et gjenskapt innblikk i hvordan filmmogulen Louis B. Mayer i Metro-Goldwyn-Mayer (Richard Cordery) tok eierskap i Garland og konstruerte livet hennes både foran og bak kamera.

Judy Garland, fremstilt av Reneè Zellweger 
        
            (Foto: David Hindley)

Judy Garland, fremstilt av Reneè Zellweger  Foto: David Hindley

Måten hun ble kontrollert på, var blant annet ved å få piller for alle behov. Enten det var for å sove, våkne eller slanke seg, samtidig som hun jobbet 18 timer lange arbeidsdager. «Jeg sov totalt fem timer i løpet av min barndom», sier Garland i filmen. Det er nok ikke så langt fra sannheten.

Zellweger spiller Garland som en liten, skjør fugl med brukket vinge. Huden er tynnslitt, ryggen krokete, blodårene kraftige, sminken og håret uflidd og klærne litt for store. Zellweger er som skapt for rollen.

Siden hun spilte Roxie Hart i «Chicago» har hun for lengst bevist at hun kan synge, samtidig som hun som menneske også har opplevd «medaljens bakside» med det å ofre kropp og helse for filmlerretet. Hun gjør sin så langt største rolleprestasjon og klarer helt til minste mimikk å skape en sårbar og ekte figur.

FANTASTISKE SCENENUMRE: Det er ikke bare i de intime scenene at Renée Zellweger gjør en Oscar-verdig opptreden. Også på Scenen. FOTO: Ole Bratt Birkeland/BBC Films 
        
            (Foto: David Hindley)

FANTASTISKE SCENENUMRE: Det er ikke bare i de intime scenene at Renée Zellweger gjør en Oscar-verdig opptreden. Også på Scenen. FOTO: Ole Bratt Birkeland/BBC Films  Foto: David Hindley

Hun gjør virkelig ære på sangikonets gigantiske talent og stamina, samtidig som hun klarer å fange hennes menneskelighet.

Du trenger ikke engang elske musikaler for å nyte filmens sangnumre, de har hver sin helt egne historie og Zellwegers formidling er unik, enten hun synger «Get Happy» eller «For Once In My Life». Som i seg selv gjør at disse strålende sangene vil få nytt liv for nye ører.

I likhet med dokumentarene om Whitney Houston og Amy Winehouse som har kommet den siste tiden, er også dette historien om et musikalsk talent som får kreftene tappet av omgivelsene rundt seg. Når det er et menneske og ikke et selskap som blir melkekua, kommer «bagateller» som følelser og helse i andre rekke.

Judy bar preg av et tungt, hardtarbeidende og utagerende liv til siste åndedrag. Hele tiden kjempet hun mot sin indre konflikt av å leve et normalt liv og det stå på en scene. To ting som gang etter gang viser seg å være ganske så utfordrende å kombinere.

Selv om alle ber henne «ta vare på seg selv», har hun en indre dragning mot manesjen, som gjør at skjebnen blir uunngåelig.

«Judy» er et sterkt og velspilt portrett, ikke av en fallen stjerne, men en som sliter med å skinne. Ingen har glemt Judy Garland og det vil nok heller ikke skje med det første.