Det er ikke ofte jeg gruer meg til å se en film på kino. Uansett hvilken sjanger eller forventning jeg har til det som vises, er det stort sett en opplevelse, på sitt vis. Er det fryktelig dårlig kan man alltids le og la seg provosere. Det er likevel en type film som alltid skuffer. Fransk film.

Omtrent hver eneste onsdag anmelder jeg film og denne gangen hadde det seg slik at jeg skulle se «Amanda». Til min store forskrekkelse fant jeg ut at den var fransk. Jeg kan umulig ha vært edru da jeg ba om å få anmelde denne, tenkte jeg for meg selv. I alle fall sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Eller distrahert. Det har seg nemlig slik at jeg hater fransk film.

Min indre Karl fra «Mot i Brøstet» vokser seg stor og sterk bare ved tanken på historier som utspiller seg i baguettens hjemland. Jeg blir rød i ansiktet og roper «Nei, nei, nei!» inni meg når jeg hører noen si «bonjour» fra filmlerretet. Når jeg sier til folk at jeg hater fransk film, så reagerer de vanligvis ved å slenge ut franske filmtitler som de fleste liker, og da er det spesielt én film som går igjen.

Ja, du gjettet riktig. Det er «Amélie». Helvetes «Amélie», med det der naive månefjeset og den grusomme Hanne Ørstavik-luggen som går rundt og skal være deilig, «rar» og stum på samme tid.

Jeg provoseres bare ved tanken på at noen patter på bringebær. Det eneste som er bra med denne filmen er Yann Tiersens musikk, men når jeg nå hører musikken og lukker øynene, ser jeg bestandig for meg prikkete paraplyer. Bare i franske filmer skal damer være søte og tekkelige med barnslige paraplyer.

TIMEVIS MED FRANSK FILM: Hva er verre enn en fransk film? Jo, en fransk TV-serie. Her i form av «Le Bureau».

Så da søsteren min her for en god stund siden sa jeg måtte se TV-serien «Le Bureau» nektet jeg, av åpenbare årsaker. For en som hater fransk film må en fransk TV-serie være et sant mareritt. Hun forsikret meg likevel om at den ikke var typisk fransk og ikke hadde noe med «Amélie» å gjøre.

Det var en blank, forbanna løgn! Sukk! At man aldri lærer seg å stole på magefølelsen, så mange skuffelser man hadde spart seg. Tror du jammen ikke at hovedpersonen i «Le Bureau» spilles av Mathieu Kassovitz, han der forbanna taperen som innleder et eller annet merkelig forhold til «Amélie»? Jo, visst er det ham.

Men jeg ga det en sjanse, siden jeg er en TV-slave som ikke kan utstå å ikke være en del av en samtale som omhandler nettopp TV-serier. Det skulle jeg ikke gjort. Her møter vi en slags prototyp på en fransk, mannlig filmfigur. Kjip og stusslig med en selvmedlidenhet på et skyhøyt nivå.

Det hjelper heller ikke at den ene kvinnelige hovedrollen er enda en fransk skuespillerinne med kort lugg, store uskyldige øyne, både når hun skal skyte og kline, og innbilte lip-fillers som titter fram som en and i hver eneste scene. Det hjelper ikke hvor spennende og aktuell historien er, jeg blir så distrahert av elendigheten at jeg ikke klarer å se på.

Under årets TIFF gikk jeg på nok en smell. Stort sett pleier jeg å krysse ut de franske filmene. Som i krysse ut for å unngå dem., men jeg prøvde å like fransk film igjen.. Denne gangen «Non-fiction» med Juliette Binoche, som jeg virkelig digger både i den norsk-regisserte filmen «Tusen ganger god natt» og «Chocolate», for eksempel. Men der snakker hun altså engelsk. Når hun snakker fransk blir hun derimot like affektert som resten av røkla.

«Non Fiction» er fransk film på sitt absolutte verste, mest snørrhovne og snobbete. Irriterende, selvopptatte og utro menn i møte med kjedelige damer som aldri er svette og alltid er sensuelle, selv når de er forbanna. I tillegg var mesteparten av dialogen en slags akademisk hanekamp med litterære titler og sitater. Jeg blir uvel bare ved å tenke på det.

Også den franske humoren da. Jeg orker ikke. Det er så mye mimikk og overspill at selv en musikalelsker som meg selv ikke har turt å se «The Artist» i frykt for å bli traumatisert for livet. Det er som alt av humor skal ivareta arven etter Moliere med sine idiotiske forviklinger og rødmende kinn. Arrgh!

Det triste med alt dette er at jeg elsker Frankrike. Jeg har vært på ferie der mange ganger, senest i år, og opplever ikke franskmenn som verken spesielt arrogante eller tilgjorte i det virkelige liv. I alle fall ikke mer enn andre. De kan mat og drikke, kunst, design og arkitektur. De kan stemning og atmosfære.

De har gitt oss «Les Misérables», Champagne, Chanel, makroner og Brie. Sacrebleu! Dette er folket som drikker dessertvin til lunsj og går ut i gatene for å lage opptøyer. Umulig å ikke elske.

Men jeg var et lite, ubesudlet barn uten fordommer da jeg dro til Frankrike første gang. Dersom jeg hadde sett fransk film før jeg hadde besøkt landet ville jeg trolig aldri reist dit. Men jeg har kanskje latt meg lure? Er figurene vi ser i franske filmer, slik det franske folk egentlig er? Eller er det måten de ønsker å være?

GODE, GAMLE GERARD: Gérard Depardieu i «Jean de Florette – Kilden i Provence».

Gi meg uansett heller en brautende Gérard Depardieu bærende på vann i Provence enn en smalmunnet mann eller kvinne, med prikkete paraply, på en skjev sykkel med baguette i kurven.

Likevel, rett skal være rett, hadde vi blitt dømt etter hvordan nordmenn fremstilles i norsk film så hadde ikke vi heller kommet spesielt heldig ut av det. Kanskje tror andre som har sett norsk film at vi snakker i monologer, ikke egentlig kjenner våre nærmeste, sier det vi tenker høyt og roper «broderen» så fort vi har mulighet?

Mest sannsynlig. Men det er ikke min jobb å selge det franske folk inn til resten av verden, og derfor må de skjerpe seg om de vil ha meg til å se mer fransk film. For nå orker jeg ikke mer.