Tidenes 10 mest undervurderte filmer

Her er ti undervurderte filmer som du enten ikke har sett, eller har glemt at finnes.
UNDERVURDERT: «Førstekoneklubben,» «Rambo» og «The Kiler» er tre av                   filmene som har fått ufortjent dårlig rykte. 

UNDERVURDERT: «Førstekoneklubben,» «Rambo» og «The Kiler» er tre av filmene som har fått ufortjent dårlig rykte. 

I denne listen har vi valgt ut ti filmer som vi enten mener har fått et for dårlig rykte, er underkjent, eller som har blitt forbigått uten oppmerksomheten den fortjener.

De fleste av oss bruker i dag tjenester som IMDB og Rotten Tomatoes som veiledere i et hav av ulike strømmetjenester, men enkelte filmer har ikke fått poengsummen og seertallene de fortjener.

Her er ti utvalgte filmer som Feedback-redaksjonen mener fortjener mer heder og ære:


Mariannes fem utvalgte:

«Førstekoneklubben» (1996)

«Førstekoneklubben» FOTO: Paramount Pictures 

«Førstekoneklubben» FOTO: Paramount Pictures 

«Don't get mad, get everything», sier Ivana Trump i rollen som seg selv i filmens sluttscene. Det fanger essensen av dette episke verket fra 1996. Rollefigurene til Goldie Hawn, Bette Midler og Diane Keaton (!) var bestevenninner på college og gjenforenes under tragiske omstendigheter.

De er i sin beste alder, men er ulykkelig på hver sin kant, på grunn av menn som har valgt å forlate dem til fordel for yngre kvinner. Rasshøll! De bestemmer seg derfor for å ta hevn, og for en hevn det er!

Det er morsomt, trist, gæernt, ekstravagant og «over the top», med andre ord feminisme på sitt beste og mest glamorøse. Jeg var syv år første gang jeg så filmen, og siden da har jeg drømt om å danse rundt i en hvit kåpe og synge «You don't own me». Du må nesten bare se den for å forstå.

«The Firm» (1993)

«The Firm» foto: Paramount Pictures 

«The Firm» foto: Paramount Pictures 

Mange vil kanskje påstå at det ultimate takopizza-tilbehøret på en søndag er sennepssaus. De tar i så fall feil. Det er «The Firm». Dette er en god, gammeldags 90-tallsthriller. Historien er velskrevet og Tom Cruise har aldri vært bedre, verken før eller siden.

Likevel er det overraskende få som enten ikke har hørt om. eller aldri sett, denne solide klassikeren. Jeg kan se om og om igjen. Andre underkjente filmer i samme kategori er «Pelikanrapporten» og «The Client». I likhet med «The Firm» er også disse basert på John Grisham-bøker.

«Stompa forelsker seg» (1965)

«STOMPA FORELSKER SEG»: Stompa er bedre enn Bergen! FOTO: Svensk Filmindustri 

«STOMPA FORELSKER SEG»: Stompa er bedre enn Bergen! FOTO: Svensk Filmindustri 

Hvordan kan Stompa ende opp på denne listen, tenker du? Jo, fordi Stompa er bedre enn både Nøtterøy og Bergen!

Den som kan se denne uten å bli litt forelska i Grynet Molvig er en vissen nellik. Molvig spiller den streite pianolæreren Gry som om kveldene tar på seg identiteten til danseren Nel Shaiba og synger «det åpnes en dør, det faller et slør» inne i et telt på et tivoli mens hun magedanser.

Det synes pensjonateleven Stompa, som i denne filmen har entret puberteten for alvor, er veldig stas. Så stas at han går i søvne og Bodø fortviler. Ja, bestekompisen Bodø. Som er kjæreste med Mette, som spilles av Kirsti Sparboe.

Det er så mye gull her at det er vanskelig å vite hvor man skal starte, men Rolf Just Nilsen er med og Egil Monn-Iversen har laget strålende musikk. Et must for alle som synes 60-tallet er festlig og at alt var bedre før. I alle fall litt.

«A Time To Kill» (1996)

«A Time To Kill» foto: Warner Bros 

«A Time To Kill» foto: Warner Bros 

Så vondt, så rått og så forbanna bra! Denne filmen slo meg som en knyttneve i magen helt ut av intet. Iblant kommer man over helst fantastiske overraskelser på Netflix (nå må du se den på Amazon Prime) og dette var en slik.

Historien starter så ekstremt mørkt at det gjør fysisk vondt å se på, men tar deg med inn i sørstatshistorie, rasehat og en intens rettssak ledet av ingen ringere enn Matthew McConaughey.

Skuespillerne er dødsgode (ja, det gjelder også Sandra Bullock), historien er langt fra forutsigbar og den er ekstremt vellaget. At ikke flere har fått med seg dette mesterverket og gitt den heder og ære deretter er vanskelig å forstå.

«Home Alone 2: Forlatt i New York» (1992)

«Home Alone 2: FORLATT I NEW YORK». FOTO: 20th Century Fox HVORFOR HAR IKKE FLERE SETT DENNE? «A Time To Kill» er en velspilt, velløst og solid film. FOTO: Warner Bros 
        
            (Foto: Twentieth Century-Fox Film Corpo)

«Home Alone 2: FORLATT I NEW YORK». FOTO: 20th Century Fox HVORFOR HAR IKKE FLERE SETT DENNE? «A Time To Kill» er en velspilt, velløst og solid film. FOTO: Warner Bros  Foto: Twentieth Century-Fox Film Corpo

Brannfakkelalarm! Denne er mye bedre enn ener'n, og den elsker jeg mer enn Kevin elsker pizza med ekstra ost.

Det er stort sett det samme som skjer her, bare i bedre og mer ekstravagante omgivelser, med flere og morsommere rollefigurer og med en bedre sak å kjempe for. At den har fått mye lavere score enn forgjengeren på IMDB, synes jeg er veldig rart.

Her er Tim Curry herlig frekk som kjip hotellresepsjonist og duedamen har en langt mer rørende bakgrunnshistorien enn naboen med arret. I tillegg er det noe ekstra magisk med New York i julebekledning. Også er Donald Trump med da. Denne julen prioriterer du denne fremfor den første. Du vil ikke angre.

Egons fem utvalgte

«The Straight Story» (1999)

«The Straight Story»: En knallfilm! FOTO: Walt Disney 

«The Straight Story»: En knallfilm! FOTO: Walt Disney 

Dette er jo i aller høyeste grad en knallfilm i betydningen «Hvorfor er det ikke flere som snakker om den?». Ikke minst med tanke på at det er en Disney-film der David Lynch har regien (som i seg selv er en kombo som burde skapt mye mer virak enn jeg kan huske at var tilfelle for 20 år siden), og ikke minst at den kom mellom Lynch-filmene «Lost Highway» og «Mulholland Drive».

Men der de to sistnevnte er spekket med Lynch-sedvanlige speisa karakterer, snåle manus, creepy stemninger og absurde settinger, er «The Straight Story» en helt nedpå, varm, vakker og seig film du kan se med absolutt hvem du vil, uten noen gang å bli flau.

Den er bare tvers gjennom fin. Filmen handler om vennskap, søskenforhold, stahet, kjærlighet og familie, og er så rørende vakker at det halve kunne vært nok. Og jaggu dukker ikke Harry Dean Stanton opp. For en nydelig film. Lynch kan så avgjort mer enn bare å være rar.

LES OGSÅ: 10 Netflix-filmer du bør strømme akkurat nå

«Rambo» (2008)

«Rambo (2008)» FOTO: Lionsgate 

«Rambo (2008)» FOTO: Lionsgate 

OK, ok ok ok ok ok, her regner jeg ikke med å innkassere masse jubel og klapp på skuldrene. Det finnes jo ikke noe enklere å ta avstand fra enn Rambo, denne endimensjonale propagandamaskinen som til og med Reagan syntes ble litt i meste laget, selv om han mente USA ville vunnet den ikke spesielt ærefulle Vietnamkrigen med ham på laget. Det hadde de sikkert også gjort med King Kong og Godzilla.

Den tredje filmen i serien er så parodisk dust at det er vanskelig å fyre seg opp. Men denne fjerde - alle gode ting er fire! - likte jeg så godt at jeg kjøpte den på Blu-ray og så den flere ganger.

Greit nok, handlingen er syltynn. En desillusjonert Rambo har flyttet til Burma (hvis jeg husker rett), der han lever av å selge slanger. Stakkars, arme Rambo. Her blir han tilbudt å guide noen misjonærer, inklusiv ei vakker blondine. Rambo vil ikke.

Han er ferdig med vold. Så blir de kidnappet. Da vil han. Også dreper Rambo alle i hele verden med alle våpen i verden helt til han får det på sin måte. Rambo får det alltid på sin måte. Det er selvsagt platt og todimensjonalt (opp én dimensjon!), men er likevel et suverent regissert og iskaldt voldsepos man bare må like, vel å merke hvis man klarer å distansere seg og tenke at ingen ble drept under innspilling og sånn. Men den fikk ganske lunkne kritikker.

En tidligere kollega av meg ga den terningkast 1. Vi snakket ikke sammen på flere år. For jeg elsket filmen! «Live for nothing, or die for something. Your call». Rambo har talt. Og nå er oppfølgeren her! Jippi!

«Army of Darkness» (1992)

«Army of Darkness» FOTO: Universal Pictures 

«Army of Darkness» FOTO: Universal Pictures 

Alle som elsker horrorfilmer, og humor, og tar seg selv på alvor, har denne høyt opp på listen sin over tidenes beste film. Alle som er meg iallfall. Sånn sett slår man inn åpne dører ved å ta den med her, men jeg tar den med likevel, om ikke annet, så bare for å hylle tidenes mest underkjente skuespiller, den fantastiske Bruce Campbell, som spiller hovedrollen i dette Sam Raimi-regisserte mesterverket.

Hans mimikk, hans replikker og hele hans vesen her er hinsides Oscar-nivå, og så ditto kult, at jeg kjenner jeg må lage meg ei Bruce Campbell-skjorte pronto. At den er med på lista kan også forsvares med at forgjengerne «Evil Dead» I & II anses som mye bedre enn det «AOD» er, men der er jeg sannelig ikke enig. «AOD» er enda morsommere, Campbell gis enda friere tøyler, og på toppen av det hele har den to slutter, der begge er hysteriske.

Den opprinnelige ble alt for deprimerende for selskapet, mens den andre er hylende morsom. Elsker begge, jeg. Nå må jeg se den igjen, kjenner. For ørtende gang. Og nå må du også se den.

LES KOMMENTAREN: Kokettering, slapstick og duckface: Derfor hater jeg fransk film

«Divorcing Jack» (1998)

«Divorcing Jack» FOTO: Mosaic Pictures 

«Divorcing Jack» FOTO: Mosaic Pictures 

En kølsvart og glitrende lavbudsjettkomedie full av minneverdige scener. Merkelig forbigått sak, i og med at David Thewlis er i hovedrollen, som noen år tidligere hadde briljert i den eminente «Naked», og året før også i en aparte birolle i «The Big Lebowski».

Ei av de første scenene har dessuten brent seg fast i minnet, der den utro hovedrollekarakteren mottar tidenes verste hevn fra kjæresten, en handling som innebærer toastjern og en original The Sex Pistols-sjutommer.

«The Killer» (1989)

«The Killer» FOTO: Film Workshop 

«The Killer» FOTO: Film Workshop 



En god kandidat til verdens vakreste film. Og det burde alle andre snart skjønne, nå som vi feirer filmens 30-årsjubileum. Regissør John Woo og skuespillergeniet Chow Yun-fat briljerer i dette voldelige hevnteateret av en klassiker, som i et mylder av gode, nokså gode og (må vi vel si) temmelig middelmådige orgie av Hongkong-filmer som florerte på denne tiden.

Dette er dog den beste av dem alle, og den er så bra at det er teit. Undervurdert? De som har sett den er selvsagt ikke enig i at den er med her, men de som ikke har sett den, har gått glipp av noe stort. Ikke minst de som tror at Tarantino er best på slikt. I en periode av livet mitt verdens beste film. Nå nedjustert til tidenes vakreste.