Anmeldelse: «En hvit, hvit dag»

– Nå må det skje noe snart

Det er ikke bra å holde pusten for lenge. «En hvit, hvit dag» er en film hvor du aldri helt får puste lettet ut.
GOD: Ída Mekkín Hlynsdóttir som åtte år gamle Salka er et funn. Bare synd filmen ikke er like god. FOTO: Mer Film 

GOD: Ída Mekkín Hlynsdóttir som åtte år gamle Salka er et funn. Bare synd filmen ikke er like god. FOTO: Mer Film 

Ofte lar jeg meg fascinere av islandsk kultur og islendinger, både på skjermen og virkeligheten.

Det er noe med kombinasjonen av den helt sinnssyke og rå naturen, det harde, men hviskende språket og det urbane som er veldig tiltalende, Kanskje nettopp fordi det har noen likhetstrekk til Nord-Norge og vi som bor her.

«En hvit, hvit dag» starter nettopp slik. Midt i et brutalt, hvit snøhav kjører en bil av veien, helt uten forvarsel. Noe mange av oss kan kjenne seg igjen på denne tiden av året.

LES ANMELDELSEN: Reddes delvis av et lite barn

Vi hører lyden av strykere, signert komponist Edmund Finnis, og får se et stallignende bygg gå gjennom flere årstider.

Ingimundur (Ingvar Sigurdsson) liker å bygge hus og være sammen med barnebarnet Salka (Ída Mekkín Hlynsdóttir). Uten at vi egentlig får det forklart skikkelig, var det etter alt å dømme kona hans som var i bilen i snøhavet. Tilbake sitter familien som har mistet en kone, en mor og en mormor. Etter det tekniske utstyret å dømme, som den trådløse fasttelefonen og NAD CD-spilleren, befinner vi oss på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet.

Den første timen skjer det egentlig ikke så mye. Vi følger Ingimundur, en staut og beinhard kar, som får psykologhjelp for å takle å bli enkemann. I tillegg til å jobbe som politimann, bygger et hus som datteren og familien hennes kan bo i. Han er en mann av få ord, men viser mye kjærlighet overfor Salka. «Og sånn går no dagan».

Først ett kvarter etter at jeg allerede har tenkt at «nå må det begynne å skje noe snart», omtrent en time ut i filmen, snur rytmen og filmens vendepunkt begynner å nærme seg.

Den eller så sindige Ingimundur begynner å mistenke kona for å ha stått i med en annen mens hun levde, og at dette kan ha noe å gjøre med dødsfallet. Det forhindrer ham i å fortsette livet som normalt.

LES ANMELDELSEN: Et strålende portrett av en fantastisk stjerne

Det tar likevel altfor lang tid før vi kommer til klimakset. Når vi først kommer oss dit, virker det uforløst og umotivert.

All ventetiden føles som den har vært forgjeves. Det er kjipt all den tid filmens stemning har bygget opp til at vi virkelig skal få belønning, for å ha holdt oss våkne gjennom den ene mer langdryge scenen etter den andre.

Den unge regissøren Hlynur Palmason tar i bruk mange visuelle grep som ser bra ut, men som iblant føles umotiverte. De forteller ingenting. Et lengre klipp med melk som renner, halvlevende «stillbilder» av samtlige rollefigurer og mye vær har verken symboleffekt eller noe til historiefortellingen.

I motsetning til norsk film hvor altfor mye sies, overlates for mye av tolkningen til publikum. Vi får rett og slett vite altfor lite.

Skuespillerne er derimot gode. Unge Ída Mekkín Hlynsdóttir er strålende som vesle Salka og samspillet mellom henne og Sigurdsson skaper små magiske øyeblikk.

Men det er til syvende og sist altfor mange rare grep som tas i bruk og tiden kunne helt klart vært brukt annerledes. Hadde dette vært en kortfilm, ville den sikkert vært god, men det er den dessverre ikke.