Siden første sesong av det «The Crown», en av vår tids mest kostbare og tidsriktige kostymedramaer fra «det virkelige liv», ble sluppet i sin helhet på Netflix har jeg vært en svoren tilhenger av serien.

Å få et nært innblikk i Dronning Elisabeths virke som monark i Storbritannia, med både personlige nederlag og seire, politisk dramatikk og indre konflikter, har vært både spennende og underholdende å følge med på.

Kanskje er undertegnede inhabil, all den tid jeg elsker «de kongelige»? Jeg rigger meg til i sofaen hver gang noen med krone sier sitt «ja» i en overdådig kirke fylt med rare hatter og er også av typen som blar fort til «kort om kongelige», dersom jeg skulle få klørne i et Se og Hør hos tannlegen.

Når man da i tillegg fantaserer om å drikke afternoon på Downton Abbey med Jane Austen og diskutere Elisabeth Bennets forhold til Mr. Darcy er man trolig litt i overkant disponibel for å la seg fascinere av dronningens liv.

Når det er sagt, så er «The Crown» sesong tre, et mesterverk uavhengig om du synes scones og flåste fraser er fantastisk eller ei. Det har seg nemlig slik at denne sesongen spesielt (uten forkleinelse for de foregående) passer for alle som liker god historiefortelling, fantastisk skuespill og solide filmgrep. Det ser bare så sabla dyrt, deilig og bra ut.

Hver episode er som en film

I sesong en og to fulgte vi Claire Foy som en ung Elisabeth. Fra hun krones og fram til år 1964. I disse sesongene går episodene mer over i hverandre hvor den neste tar opp tråden der den andre slipper taket. Mye av kamerafokuset er rettet mot Foys måte å håndtere indre bekymringer og hvordan hun går fra å få et ansvar hun ikke ønsker, til å akseptere sin plikt og hedre den deretter.

Sesong tre er derimot bygd opp helt annerledes. Ikke bare fordi nesten samtlige skuespillere er byttet ut, men fordi hver episode kan oppleves som en enkeltstående, timelang film. Selv om episodene fortelles kronologisk er tidshoppet større mellom episodene. Det tas ofte i bruk tilbakeblikk og i større grad kryssklipping enn tidligere, noe som fungerer særdeles godt.

Fryketlig godt laget

Et strålende eksempel på dette er i min personlige favorittepisode «Margertology» hvor vi blir bedre kjent med kongehusets mest spennende rollefigur prinsesse Margaret. Storbritannia sliter økonomisk og er avhengig av bistand fra USA. Dette preger både dronningen og statsminister Harold Wilson, all den tid de ikke får audiens hos president Johnson.

Det er her Margaret kommer på banen, og hennes tid i USA, kryssklippet med den politiske situasjonen i hjemlandet og de to søstrenes oppvekst er fryktelig godt laget. Samme gjelder episoden om den tragiske gruveskandalen i den walisiske byen Aberfan, hvor dronningens reaksjon kom til å prege henne for resten av livet.

Magisk som Margaret

STJELER SCENENE HUN ER I: Helene Bonham Carter er briljant som prinsesse Margaret. Foto: Sophie Mutevelian/Netflix

Oscar-vinner Olivia Colman er perfekt som dronningen, med sin smale munn og tomme blikk, men det er overraskende nok ikke hun som stjeler showet, som hun pleier. Helena Bonham Carter er magisk som Margaret, og viser at hun kan langt mer enn å være tegneseriefigur i eksmannens Tim Burtons univers.

Også Tobias Menzies som prins Phillip er en fryd å følge med på. I motsetning til Matt Smith i foregående sesonger klarer han å gi den stive overleppa til Phillip litt mer menneskelighet og empati (en morsom «fun fact» er at Menzies spilte rollen som Edmure Tully i «Game of Thrones», mannen som giftet seg under «red wedding», for dem som husker den slags).

Venter man på noe godt, så venter man ikke forgjeves – og det er bare å neie seg i støvet for det strålende verket som tredje sesong av «The Crown» er.

Nå håper jeg bare de holder ut helt til Meghan og Harry-tid, for dette blir bare bedre og bedre.