Det aller viktigste i en TV-serie er selvsagt folkene og karakterene som befinner seg der.
I motsetning til filmen skal man gjerne tilbringe mange, mange timer og flere sesonger i selskap med de typene TV-serieuniverset har å tilby.
Det betyr at karakterene man møter der både må underholde, begeistre og gjøre oss forbanna - og over timer med binging blir man derfor ekstra godt kjent med dem, og på en litt mer inngående måte enn i spillefilmer.
Her er ti ulike karakterer fra serier som har kommet de siste ti årene som vi mener fortjener ekstra heder og berømmelse.
Eneste ufravikelige regel er at første episode av sesong 1 må ha blitt vist i tiåret vi har lagt bak oss.
Mariannes fem utvalgte karakterer:
Fredrik «Fredde» Schiller (Johan Rheborg) fra «Solsiden»
«Solsiden» er i seg selv noe av det aller, aller beste som har skjedd skandinavisk TV- det siste tiåret. Der hvor «Side ved side» og «Helt perfekt» kun er bleke kopier, klarer «Solsiden» kunsten å få deg til å gapskratte og rødme samtidig.
Den kuleste av alle vi møter i Saltsjöbaden (hvor solen alltid skinner) er rikingen og grillfantasten Fredde, som er gift med Mickan. Fredde får ofte presentert en rekke teorier fra sin finske kollega på hvorfor ting henger sammen som de gjør, og hans evige forsøk på å prøve ut disse byr på en rekke humoristiske øyeblikk.
Blant annet kompensasjonsfaktorteorien som er spesielt god.
Fleabag (Phoebe Waller-Bridge) fra «Fleabag»
Fleabag er verdens mest menneskelige og sympatiske drittkjerring som hele tiden styres av følelser og hennes mangel på impulskontroll. Det har fått hele verden til å gå av hengslene. Waller-Bridge som både har skrevet og spiller rollen som Fleabag (ja, hun heter det) har klart å lage en slags moderne hybrid av rollefigurene i «Sex and The City» kombinert med en stor dose britisk humor.
Det er vakkert, vondt og helt sykt morsomt – alt på samme tid. Fleabag gjør alle feilene vi vanlige dødelige prøver å unngå, noe som gjør henne til et av de mest spennende menneskene på TV noensinne.
Diane Lockhart (Christine Baranski) fra «The Good Fight»
Det hører dessverre til sjeldenhetene at det skrives ordentlig fete kvinneroller for godt voksne damer. Dette er et hederlig unntak. Diane Lockhart har siden «The Good Wife», hvor vi først stiftet bekjentskap med henne, vært en helt rå rollefigur som ikke tar dritt fra noen.
Det gjør hun heller ikke her. Ikke bare lirer hun av seg sitatbare one-linere, hun er også en ekstremt god advokat og et herlig komplekst menneske. I tillegg til at hun hver eneste dag ser ut som en million dollar. Den bob-sveisen er verdt en premie i seg selv.
For et forbilde!
Selina Meyer (Julia Louis-Dreyfus) fra «Veep»
At Dreyfus er morsom er gammelt nytt.
Her er hun mest av alt herlig frekk som visepresidenten, og etter hvert presidenten, Selina Meyer. En dame som ikke bryr seg om noe eller noen andre seg selv. Det gjelder til og med den dritgørre datteren hennes som hele tiden syter. Meyer er iskald, kynisk og villig til å gå over lik for å få seg makt og det er bare så gøy å være med på den reisen.
I rollen som Meyer har Dreyfus vunnet hele syv Emmy-priser, noe som gjør henne til den aktøren som har vunnet flest Emmy-priser i verden. Det er veldig fortjent.
Villanelle (Jodie Comer) fra «Killing Eve»
Drapsmaskinen Villanelle (for øvrig også skrevet av Phoebe Waller-Bridge) kler seg i rosa tyll og drikker enorme mengder Champagne. Hun er vill og gal, men så karismatisk at hun klarer å sjarmere på seg en bøtte med stein. Aldri før har jeg tidligere sett en slik rollefigur på TV og hun klarer overskrider alle grenser for en kvinnelige rollefigur. Dette er ikke en femme fatale, men en vaskeekte seriemorder, som nyter å drepe og som elsker det mer enn noe annet. Uten at det nødvendigvis handler om sex.
I tillegg er Comer en kløpper på språk og dialekter som gjør at Villanelle-karakteren er mer enn bare det fysiske. Hun er både barn og voksen på samme tid, og tidvis nesten tegneserieaktig samtidig som hun er ikke helt forstår hvorfor hun ter seg slik. Villanelle er aldri, aldri kjedelig å se på.
Egons fem utvalgte karakterer:
Dag Refsnes (Atle Antonsen), fra «Dag»
Jeg sliter generelt med norske serier, og merker at jeg altfor ofte ser dem fordi jeg føler jeg må, mer enn at jeg har genuint lyst. Dag er ikke en slik, og er noe så atypisk norsk som en glitrende TV-serie (og i særdeleshet sesong 1, den er enorm), og det er Atle Antonsen som bærer den på sine skuldre, godt hjulpet av samspillet med Tuva Novotny som Eva Holstad.
Selv om Dag tidvis er en hysterisk morsom serie, er det hovedpersonens eksistensielle kvaler, og den underliggende tristessen, som virkelig er seriens gull. Antonsen hadde da allerede levert bra i serien «Etaten», men tok her steget ytterligere opp, og var ikke lenger «bare» en av Norges morsomste, men også en av de kuleste skuespillerne på berget.
Jimmy McGill/Saul Goodman (Bob Odenkirk), «Better Call Saul»
«Better Call Saul» er noe så sjeldent som en spinoff-serie som er bedre enn den serien den springer ut fra. Allerede i «Breaking Bad» ble man fryktelig begeistret for den halvkriminelle, sleske og skruppelløse advokaten Saul Goodman, men her er både volumet og tempoet skrudd ned, og skuespiller Bob Odenkirk gjør Saul betydelig mer kompleks, menneskelig og elskelig.
Man blir rett og slett oppriktig glad i denne juridisk frynsete, sosialt klumsete og samtidig streetsmarte advokaten, og går inn i en genuin sorgprosess hver gang en sesong er over, i ren panikk for at det hele er over. Helt klart også en av de beste seriene i tiåret vi nå legger bak oss, og det er vel heller ikke én karakter her som ikke er helt eminent castet. En Feedback-Oscar deles også ut til Jonathan Banks som Mike Ehrmantraut, for ikke å glemme Michael McKean i rollen som den angstplagede og tinnfoliehatt-koko storebroren Chuck. I det hele tatt: For en serie.
Ruth Langmore (Julia Garner), «Ozark»
Faren sitter i fengsel, brødrene er dumme som loff, og hun lever det man på godt norsk kaller et «white trash low life» i sørøststatene. Men Ruth er knivskarp, tøff og utstyrt med enorme mengder overlevelsesinstinkt.
Hun kunne fort endt opp med å være en endimensjonal redneck-parodi, men Julia Garner gir Ruth masse sårbarhet, emosjoner og mange lag av personlighet. Noe som selvsagt bare gjør henne enda tøffere. Den hardtbannende, røffe og coole jenta serverer dessuten punchlines på løpende bånd. «Sounds like you need to go fuck yourself. What you do is, you roll yourself into a ball or whatever, and you take your dick and you put it up your ass». Ruth, altså. Sukk.
Ove «The Ovster» Sundberg (Henrik Dorsin), «Solsidan»
Er han rett og slett verdens verste menneske? Ja, det er han, med den redselsfulle kona som en klar utfordrer til tittelen. Alle har møtt en variant Ove, men neppe en så komplett jævlig som den selvtitulerte «The Ovster». Ove er naboen fra helvete, han du er livredd for at skal flytte inn i huset ved siden eller i nærheten av deg.
Gjerrig, grisk, spekulativ, hårsår, selskapssyk, innpåsliten, selvopptatt, selvrettferdig og konfliktkåt til det ekstreme. Henrik Dorsin er så overbevisende i rollen at det må være vanskelig for ham å spille noe som helst annet i resten av sin karriere, enn si gå på åpen gate som seg selv. Den beste seriekarakteren som har kommet ut av Skandinavia.
Patrick Melrose (Benedict Cumberbatch), «Patrick Melrose»
Benedict Cumberbatch stråler som hovedrolleinnehaveren i denne briljante miniserien på fem episoder. Det er den britiske overklassen som får total overhøvling her, i en tjukk saus av alkohol, narko, overgrep, dekadanse, dystopi og skrikende rotløshet.
Det er tidvis direkte vondt å se på, men det hele er så smakfullt satt sammen, med noen helt vanvittig elegante dialoger – og mengder av punchlines man ikke har sett og hørt siden «Blackadder» sine glansdager. Og i front for hele den dystopiske herligheten: En storslagen Benedict Cumberbatch som det menneskelige vraket Patrick Melrose. Det lages dessuten for få miniserier.