Noe av det morsomste med TIFF er det møysommelige forarbeidet med å pløye gjennom programmet. Her luker man ut filmer basert på en rekke kriterier, der alt fra interne tips i vennegjengen, tips fra festivalsjefen, forlokkende linjer i omtalene i TIFFs eget program, hvilke regissører og skuespillere man liker, eller nasjonaliteter eller tema man har en hang til å dras kulturelt mot.

For ikke å glemme den gamle rakkeren intuisjon og dets dumme stesøsken «vill gjetning».

Her er Mariannes fem utvalgte:

«Rocketman: Singalong» (USA, 2019)

Foto: Photo Credit: David Appleby

En av få TIFF-filmer jeg faktisk kan garantere at er verdt å få med seg, siden jeg allerede har sett den. Det hjelper kanskje også at hovedrolleinnehaver Taron Egerton vant for beste mannlige hovedrolle (i komedie eller musikal) under årets Golden Globe.

Filmen om den første delen av Elton Johns liv og etter hvert karriere, er både forfriskende, sårbar og spekket med hitlåter. Noe som gir grobunn for bra allsang, som er selve poenget med en sing-along. Det kommer garantert til å bli topp stemning når et fullsatt Driv kauker ut «I’m Still Standning» onsdag kveld.

«FFN-Shorts»

Tungene

Jeg har aldri angret på kortfilmprogram fra Film Fra Nord under TIFF. Det er her man ofte får de virkelige store overraskelsene og selv om det innimellom kan være filmer man ikke liker, så gjør det ingenting når det er kortfilmer.

I år er det flere spennende filmer på programmet. Blant annet «Tungene» (Shorts 2) om en samisk kvinne som voldtas, mens hun passer på reinflokken sin. «Ivo» (Shorts 2) med HT-skuespiller Guri Johnson og den svenske animasjonsfilmen «Top 3» (Shorts 3) som er en romantisk komedie fra vår tid.

«Little Women» (USA, 2019)

Årets avslutningsfilm har jeg virkelig ventet lenge på. Jeg har digget regissør Greta Gerwig siden hun danset seg inn i rampelyset med filmen «Frances Ha» i 2012, som hun spilte hovedrollen i og var med på å skrive manuset til. Her gjør hun sin vri på romanen fra 1868, skrevet av Louisa May Alcott, og som har blitt laget som spillefilm flere ganger tidligere.

Den eneste jeg har sett av disse er versjonen fra 90-tallet med Winona Ryder, Claire Danes og Christian Bale og den elsket jeg i alle fall som tenåring. Når Gerwig har med seg noen av vår tids beste unge skuespillere på laget, må det jo bare bli bra.

«The Farewell» (USA og Kina, 2019)

Rapperen, YouTube-eren og skuespilleren Nora Lum, bedre kjent som Awkwafina, spiller hovedrollen i regissør Lulu Wangs delvis selvbiografiske film om kulturforskjeller og alderdom. Filmen handler om amerikansk-kinesiske Billi som reiser tilbake til sin slekts røtter i Kina for å delta i en familiesammenkomst, som fungerer som skalkeskjul for den egentlige årsaken til at familien må samles.

Billis farmor har fått dødelig kreft, men vet det ikke selv. Bare premisset for historien i seg selv var nok til å pirre nysgjerrigheten min. Etter å ha sett Awkawafina i mindre roller både i «Oceans 8» og «Crazy Rich Asians» fikk jeg i tillegg bare lyst til å se mer av henne. Ettersom hun vant Golden Globe for prestasjonen søndag har hun tydeligvis ikke feilet totalt.

«Made in Bangladesh» (Frankrike, Bangladesh, Danmark og Portugal 2019)

Noe av det beste med TIFF er å få et innblikk i verdener man ikke kjenner så godt fra før. De fleste av oss har nok (kanskje dessverre) mange klesplagg med tittelen på denne filmen påskrevet merkelappen, men vet trolig ikke så mye mer om hvorfor, hvordan og på hvilken måte plagget er tilknyttet opprinnelseslandet.

I denne filmen, som er filmet i Dhaka i Bangladesh, får vi et innblikk inn i klesindustrien fra fabrikkarbeidernes synsvinkel. Dette er likevel ingen dokumentar, men en spillefilm om det å kjempe for sine egne rettigheter, mot alle odds. Denne filmen er en del av festivalens aktivistprogram.

Her er Egons fem utvalgte:

Jeg pleier alltid å gå for de islandske og finske filmene. Dette skyldes nok en litt usunn fascinasjon for begge landene, kombinert med gode erfaringer fra mange år med TIFF. Det samme gjelder i og for seg for de amerikanske. Amerikansk film har gitt meg mange av de aller største kickene innen film, så de leser jeg derfor ekstra nøye om når programmet foreligger.

Fem filmer jeg, av ulike årsaker, velger å anbefale er derfor disse:

«Jojo Rabbit» (USA, 2019)

Foto: Kimberley French

Når noen begir seg ut på det ambisiøse prosjektet med å lage en bittersøt komedie om barn og nazisme, er det vanskelig ikke å bli positivt innstilt. Og innsalget i programmet er aldeles nydelig. Hovedpersonen prøver hardt å bli skikkelig blodtørstig nazist, men sliter selv bare med å drepe en kanin.

At Scarlett Johanson spiller moren, som har gjemt en jødisk jente på mørkeloftet, gjør ikke valget vanskeligere. Vant også publikumsprisen under Toronto International Film Festival.

«Parasitt» (2019, Sør-Korea)

En såkalt thrillerkomedie som allerede har rukket å vinne gullpalmen i Cannes, og pris for beste fremmedspråklige film under Golden Globe, og som nok derfor, bare på papiret, ligger godt an til å sope med seg publikumsprisen under TIFF.

«En av de beste og mest originale filmer fra det siste tiåret», skriver TIFF selv i programmet. Den er grei. Fyll på med popcorn, snurr film.

«The Lighthouse» (USA, 2019)

Bare svarthvitbildet på plakaten, av to underlige og alvorstyngede gråsprengte menn, foran et fyrtårn, er forlokkende i seg selv.

At én av dem er Willem Dafoe, med ei snadde i kjeften, gjør heller ingenting. Når filmen henges på knaggen «psykologisk grøsser», er jeg solgt. Hvis ikke dette er bra, kommer jeg til å nekte å innrømme det.

«Thelma & Louise» (USA, 1991)

Men hvorfor har de en så himla ny blockbuster med i programmet? Vel, den er ikke ny. Da filmen kom i 1991, var vi like nært år 2020 som vi var 1962. Det ville derfor ikke vært noe underligere om TIFF i 1991 hadde bestemt seg for å vise «Dr. No», «Lolita», «Lawrence of Arabia» eller «The Man Who Shot Liberty Valance», klassikere fra 1962, som i 1991 føltes som en evighet siden.

Derfor har Filmklubbforbundet alt på det tørre når de nå løfter «Thelma & Louise» opp og frem igjen. Husker Ridley Scott-roadmovien som enorm, men kjenner selvsagt på «Breakfast Club»-angsten. Håper den leverer igjen.

«Wild Zero» (Japan, 1999)

Da denne ble satt opp under TIFF i 2005, var vi noen få som jublet skikkelig høyt, iallfall de av oss som er skikkelig glad i garasjerock. Og vi er, som kjent, en helt utrolig fin gjeng. Filmen kom i 1999, og soundtracket var spekket med gull av datidens garasjerocksamtid, noe som gjorde at både filmmusikken og filmen ble importert og solgt over disk i et pent antall i ei platesjappe her i byen.

Zombiefilmen er ganske skrullete, og er vel så lite aunesandete som det er mulig å få det. Og bra er dét. Det japanske garasjebandet Guitar Wolf spiller sågar i filmen. At avtroppende TIFF-sjef Martha Otte har valgt ut nettopp denne i programseksjonen «@tiffmartha presents» er derfor ekstra kult. Også sier det en del om at vi takker av en festivalsjef utenom det vanlige. Takk for jobben, Martha! Vel blåst!