TIFF2020

Langdryg og stillestående åpningsfilm

Årets åpningsfilm klarer ikke å fenge tilstrekkelig. Den er rett og slett for lang.
 

Filmens tematikk er universell, og treffer alle samfunn der ei urbefolknings interesser har blitt utsatt for press av det moderne samfunnet. I dette tilfellet gjelder det inuitter i Canada, og er bygget på en sann historie fra 1961.

Vi møter inuitjegeren Noah (Apayata Kotierk), som er på jakt sammen med familie og venner. På denne turen treffer de en representant for den canadiske regjeringen (spilt av vår alles Kim Bodnia), som er på offentlig oppdrag sammen med en tolk, for å overtale inuitter til å flytte sammen i statlig kontrollerte landsbyer, under såkalt «siviliserte» forhold.

Parallellene til Norge og fornorskningsprosessene mot samene er ekkelt nære, ikke minst det at vi ikke skal lengre tilbake i tid for å finne utallige eksempler på disse assimileringsprosessene også i Norge.

I filmen skildres møtet mellom disse motpolene i samfunnet – modernitet vs. Urfolks tradisjoner – på sitt grelleste. De får et tilbud om å forlate både områdene og det livet de har levd, og fortsatt ønsker å leve, og lokkes med billig husleie i oppvarmede trehus, der helsetilsyn og god tilgang på mat er innsalget.

Bodnia spiller den canadiske statens utsendte balansert og bra. Han fremstilles verken parodisk eller overslem, slik det lett kan bli når man skal dra tydelige linjer i en film, men er heller frustrert og oppgitt over mangelen på gehør til å si ja til tilbudet han prosederer for staten. For noe nei er ikke et reelt alternativ.

Scenene der dette manes fram er ulidelig lange og stillestående, slik de også er når Noah sitter hjemme og nipper til teen sin. Man skjønner behovet for å skape denne litt monomane seigheten i det harde livet i denne ugjestmilde naturen, men det forsvarer likevel ikke filmens lengde, på nesten to timer. Den burde heller vært kraftig klippet i.

Særlig de kjedsommelig repeterende dialogene, som selvsagt tar ekstra lang tid, i og med at de går gjennom en tolk med begrensede engelskkunnskaper, er altfor, altfor lange. Det samme gjelder de lange sekvensene der det ikke skjer noen verdens ting, og bare lett mumling oversettes vilkårlig. Det er et betydelig antall av filmens 111 minutter som ikke rettferdiggjør sin plass.  

Kotierk og Bodnia spiller sine roller godt, mens prisene for glitrende skuespill til de andre nok ikke kommer til å florere i tiden fremover. De spredte forsøkene på å veve inn humor fungerer heller ikke.

Aktualiteten, og det faktum at dette er noe som faktisk har skjedd, kommer ytterligere frem i filmens fem siste minutter, og gir hele settingen et større alvor og ubehagelig nærhet. Men da hadde det hele allerede holdt på altfor lenge. Dessverre.