Nå er det ikke slik at Lulu Wangs delvis selvbiografiske film kun får deg til å brøle ut i latter. Her er det flere fine, triste og rørende øyeblikk, som er umulig å ikke la seg påvirke av. Men i likhet med det virkelige liv så er ikke ting bare svart-hvit.
Ofte er det kort mellom latter og tårer når det er snakk om døden, spesielt når den kommer deg nært. Slik som her.
Hovedpersonen Billi (Awkwafina) flyttet fra Kina til New York sammen med foreldrene sine som barn. De forlot da blant annet Nai Nai (farmor på kinesisk), som Billi har et nært forhold til og som hun holder hyppig kontakt med. Selv om det går år mellom hver gang de besøker Kina.
Tilsynelatende er det slik at man i kinesisk kultur ikke forteller syke og gamle om at de snart skal dø. I alle fall er det slik i Billis familie, så da Nai Nai blitt diagnostisert med dødelig lungekreft får hun ikke vite det selv. Istedenfor konspirerer familien for å finne et påskudd til at hele familien skal samles rundt henne, slik at de får vært sammen før hun dør.
For Billi er det å skjule sine følelser, i møte med sin døende farmor lettere sagt enn gjort. Med det tar filmen opp og setter søkelyset på problemstillinger knyttet til eldre menneskers autonomi, men samtidig også hvordan det å skåne de menneskene du er aller mest glad i kan være et symbol på selvoppofrende kjærlighet.
Les også: Ubehagelig og ekstremt sterk dokumentar
Regissør Wang har satt sammen et svært solid ensemble. Familien består av en karikert, men også menneskelig gjeng, som er lett å kjenne seg igjen i. Selv om kulturen de lever i, preger deres verdensbilde i aller høyeste grad.
Regissøren har også et selvironisk og betraktende blikk på sin egen historie og hjemland, samtidig som hun åpenbart også har en stor kjærlighet for kulturen hun kommer fra. Også konflikten mellom å være en del av to ulike kulturer skinner godt gjennom både hos regissøren, og rollefiguren Billi, som spiller henne selv.
Awkwafina ble i utgangspunktet kjent som rapper på YouTube, men viser her at hun er en mangefasettert skuespiller, med en lysende fremtid. Den litt krokete holdningen og en mimikk som klarer å formidle sorg og glede på en troverdig måte gjør henne til en skuespiller som er lett å kjenne seg igjen i. Kanskje spesielt siden undertegnede en kvinne i begynnelsen av 30-årene.
Les også: TIFF feiret 30-årsjubileum med gratis film for hele byen
Selv om filmen tar for seg en rekke «store» og alvorlige temaer som livet og døden, er den først og fremst et lystig innblikk inn i en kultur og familie hvor livsgleden er stor. Stadig vekk tar man seg selv i å le av absurde situasjoner og hverdagslige hendelser som dukker opp. Kanskje blir det spesielt morsomt fordi bakteppet er så alvorlig. Både for oss i publikum, og rollefigurene i filmen.
En herlig film som minner deg på å nyte de små gleder og de rundt deg som gjør deg godt. Det trenger vi alle innimellom.