TIFF2020

Dette var heftige saker. Vi vil ha mer!

Det er utrolig bra at TIFF hørte ropene om ekstranummer.
IRAN MAYEN: Var det en ukonvensjonell historietime, film eller konsert? Svaret er nok en sammensmelting av alle tre elementene.  
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

IRAN MAYEN: Var det en ukonvensjonell historietime, film eller konsert? Svaret er nok en sammensmelting av alle tre elementene.   Foto: Håkon Steinmo

For dette var en reprise på et konseptuelt stykke kultur som først ble gjort på Verdensteatret (VT) i mai 2019, da bybrannen i 1969 hadde femtiårsmarkering.

Kort fortalt er dette filmopptak, stillbilder og tekster fra arkivet til Nordlys, Perspektivet, Brannhistorisk museum og Gamle Tromsø, fra den skjebnesvangre dagen da byen ble endret for all ettertid.

Denne gangen var det satt opp på Driv, og jeg var mildt skeptisk til nettopp dette, selv om jeg skjønner at man ikke kan avgrense VT til et konsertarrangement under TIFF. Å se film på Driv under TIFF har jeg ganske dårlige erfaringer med. Her fungerte det derimot helt topp, siden filmlerretet bare er en del av opplegget. Dette er jo en konsert, for schwingende. Og det er et band på scenen.

Tromsøbandet med det eminente navnet Iran Mayen står for musikken, og det er ikke gjeng kvisete nybegynnere, men en herlig miks av folk som tidligere (og fortsatt) har traktert instrumentene i band som blant andre Jabba, Thee Mono Sapiens, Turdus Musicus, Washington, Box Of Mothers og Kamikaze a Go Go.

Men mens de ovennevnte orkestrene spiller alt fra pop, garasje, metal og hardcore, serverer Iran Mayen musikk som beveger seg mer over postrock-landet, der band som Mogwai, Bardo Pond og The Notwist er de første som rinner meg hu, mindre konvensjonell populærmusikk med mer dronete og drømmende kaskader, musikk som gjerne ledsages av visuelle baktepper. Og dét skal man virkelig si at de hadde med seg.

Konserten bygges opp i en klassisk fortellerlinje, der vi i første sekvens får se masse filmopptak fra gamle Tromsø, i samme tidsrom da brannen skjedde. Bildene er eventyrlig flotte. Slutten av sekstitallet, altså. Estetikkens makspunkt. Alt var finere da. Klærne, bilene, bussene, husene, folkene. Gamle, elegante menn med hatt, pipe og stilige stokker. Fine fruer med pene kjoler. Pen ungdom i siste skrik fra Paris (som det het da), muligens med i overkant mye fokus på lettkledde damer i fokuset fra kameramannen. Men det er nydelig å se på. Ikke minst får man se med all tydelighet hvordan metropolen i nord var back then, fra sentrum, fra Telegrafbukta, fra Prestvannet, fra Tromsøysundet osv.

Overgangen til brannen («spoiler alert» her, altså. Tromsø begynner rett og slett å brenne) er voldsom, og her girer både bandet og temposkiftet i bildene om. De sinnssyke mengdene med røyk, flammer og forvridde bygninger er brutale, idet man – bokstavelig talt – ser byhistorie gå opp i røyk. Musikken dramatiseres naturlig til historien som flammer opp på lerretet i både svarthvit og farger, fra skarpe bilder i høy oppløsning, til kornete amatøropptak og -bilder.

Midtveis i seansen kommer Karl Løftingsmo Pedersen, fra bandet Heave Blood And Die (for en suveren cocktail av folk fra byens musikkmiljø), og leser opp ei dagbokhistorie, som er satt sammen av flere skildringer tidligere fortalt i Bladet Nordlys. Løftingsmo Pedersen leser opp med perfekt dramaturgi til det underliggende alvoret. For de utenlandske publikummerne var nok dette en liten nedtur, der de hadde hørt innledning på engelsk og trodde de hadde nok med bilder og musikk. Her kom de nok til kort.

De verbale skildringene er hard kost, da de forteller om enkeltskjebner som blir rammet av brann. Av frykten, redselen og tapet av kjære eiendeler. Om maktesløsheten til brannfolkene, om asfalt som var så varm av flammene at sko smeltet, og om vannledninger der vannet fordampet før det kom frem til brannslangenes munnstykker. Denne delen av konserten var vesentlig for meg iallfall.

Deretter følger bilder fra det sørgelige etterarbeidet, etterslukkingen og folk som vandrer rundt i ruinene og håpløst leter etter eiendeler som har unnsluppet flammenes rov.

Dette var heftige saker, der man ikke helt vet om man har vært i ukonvensjonell historietime, på film eller konsert. Svaret er nok en sammensmelting av alle tre elementene, og jeg er ekstremt glad jeg fikk det med meg. Jeg vet ikke om det hele ble filmet, men det håper jeg virkelig at noen har hatt vett til å gjøre. For dette er meta-byhistorie, som viser verdien av både stillbilder og gamle filmopptak.

Satt inn i en moderne kontekst, med eksperimentell musikk av ny årgang, er dette en solid tilvekst til byens kulturelle historie, fremført av gjeng fra dagens kraftsenter av rock’n’roll i Tromsø. Tommelen opp på alle måter. Mer av dette ønskes herved. De kan jo prøve seg på nedrykkene til TIL eller budsjettrundene og de politiske prosessene til Tromsøbadet.