«Lighthouse» er en slik en, for da jeg kom ut av kinosalen, var jeg både forvirret og begeistret. Og hva var det egentlig vi hadde sett?

Filmen er skutt i svarthvit, på 35 mm film, et bokstavelig talt mye smalere format enn vi er vant til. Dette gjør at den gjerne kunne blitt presentert som en 75 år eldre film, og jeg ville langt på vei trodd på det (til et stykke ut i den iallfall).

Plottet er like enkelt som det er potensielt trøblete: To menn settes på slutten av 1800-tallet ut på et fyr utenfor New England, der de skal være i fire uker. Man skjønner ganske fort at dette kommer til å gå sånn passe, da kjemien mellom dem lugger fra børjan.

Gamlingen Thomas Wake (Willem Dafoe), en klisjéstenket, halt, skjeggete, piperøkende, herskesyk sjømann som kunne vært røsket ut av en Tideman’s-reklame, er full av overtro, faenskap og dårlige manerer. Den yngre kumpanen Ephraim Winslow (Robert Pattinson) gjør de daglige pliktene og prøver å få dagene til å gå og lønna til å komme inn.

Forholdet mellom disse to er hele filmens bakteppe, der en tiltagende klaustrofobi og paranoia stimuleres ved enorme inntak av sprit. Det blir ikke pent, og vi dras gjennom en kakofoni av hallusinasjoner, beinharde fylleslag, seksuell frustrasjon og en verden i uvær og ensomhet som faller sammen i et heseblesende tempo.

Skuespillerprestasjonene fra begge er enorme, og ubehaget velter inn i så store mengder at det nesten føles kvelende. De overveldende filmopptakene av det ugjestmilde været blir bare enda hardere av at de er i svarthvit, og noiaen ditto mer smittende.

Hele settingen, visstnok basert på ei uferdig novelle av Edgar Allan Poe, er mer lik et teater enn ordinær spillefilm, og de vil forundre meg om ikke noen forsøker å sette den opp som nettopp det.

Det er likevel et stort men her, og det var at det var fryktelig vanskelig å følge monologene og dialogene underveis. På bred dialekt, og med to munnrappe karakterer, ble det rett og slett veldig vanskelig å henge med, all den tid filmen ble vist uten undertekster, verken på norsk eller engelsk.

Jeg er brukbart stødig i engelsk, men med mørke bilder, og det der det var vrient å lese på lepper eller høre tydelig hva som ble sagt, forsvant dessverre mye her for meg. Og jeg innbiller meg at mye av det er vesentlig, det eksplisitte ubehaget til tross. Dét hadde kommet godt frem om de så snakket på et språk jeg ikke kan ett eneste ord av.

Det var jeg neppe alene om. Med tanke på at den snart settes opp på ordinære visninger, ville jeg derfor ha ventet med å se den. Jeg skal iallfall se den på nytt når dette er fikset, for det vil gjøre filmen en betydelig dimensjon rikere. Derav en firer på terningen, som jeg er åpen for å justere. For denne tror jeg iallfall blir mye bedre. Og jeg merker allerede at den nekter å slippe tak.