10 typer du garantert treffer på TIFF

TIFF har hele uken satt sitt preg på byen, slik det har vært helt siden den første gang gikk av stabelen i 1991. Her er 10 typer du garantert har truffet, eller kommer til å treffe.
  (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

1 / 1

Dersom du har vært på kino, kafé eller bare vandret gjennom Storgata den siste uken har du garantert lagt merke dem. Vi har plukket ut 10 klassiske TIFF-typer. Du har møtt dem alle.

1. Anmelder-Anders

Anders har ikke hatt en ordentlig jobb i hele sitt voksne liv. Anders er fulltids filmanmelder. Han liker kun de to første filmene til alle regissører, og mener at det beste Knut Erik Jensen har laget er reklamefilmene han gjorde i 1990, for Macks Sjimpansebrus, for å finansiere «Stella Polaris», en film han konsekvent kaller «Sellout Polaris».

Anders tar aldri av seg båndet som viser at han har pressekort, og det er et sant helvete for billettørene når Anders kommer til inngangen og begynner å lete frem årets pressekort. Du må aldri si «Andie MacDowell», for det får frem de vonde minnene fra Cannes-festivalen i 1989, da han angivelig la igjen pressekortet og båndet i kinosalen etter visningen av «Sex, Lies, and Videotape». Som ingen tror han var på.

Den mest positive anmeldelsen Anders har gitt er terningkast tre, som var til David Lynch' debut «Eraserhead». Da den kom på video, ga han den terningkast to og kalte den «gammelt oppgulp fra fortiden». Favorittfilmen hans er Andrej Tarkovskijs «Dampveivalsen og fiolinen» fra 1960. Og den skal sees på et filmlerret laget av russiske eggekartonger.

2. Kverulant-Kajsa

Kajsa mener mye om masse og mye om ingenting. Hun er på TIFF utelukkende for å se såkalte «meningsfulle filmer», som gjerne har et sterkt politisk budskap og setter søkelyset på en viktig problemstilling. Hun har på seg flagrende gevanter, store papegøyeøredobber fra UNO og har skikkelig «sveis». Du vet, sånn kort klipp som var populær på 90-tallet. Også kjent som «kan jeg få snakke med sjefen din?»-sveis.

Alle filmene Kajsa ser under festivalen er bensin på hennes kverulant-bål, og gjennom hele festivalen står hun etter filmvisningene, i en eller annen bar, og gestikulerer med store armbevegelser og tar i bruk aggressiv bassengstemme overfor alle stakkarene som kommer forbi. I tillegg er hun i god form, så kverulantstaminaen er det ikke noe å si på.

Kajsa tolker alt i verste mening og lar seg lett støte, spesielt siden det ikke er noen som «egentlig» skjønner hva hun mener når hun sier at man må ta sweatshop-industrien på alvor.

3. Feste-Frida

Frida elsker TIFF, for da er det fest, og Frida elsker å feste. Under TIFF er hun aldri mer edru enn mildt salongbrisen, og opp gjennom årene har hun kjøpt billetter til et tresifret antall filmer hun ikke har sett, enten for at hun har blitt sittende å drikke på et utested, eller at hun har sovnet av allerede under TIFF-reklamen før filmen starter.

At det er lov å ta med alkohol inn på visningene er det beste som har skjedd i livet hennes, og siden hun er så konstant rammeskjev ler hun alltid på feil sted i alle filmene. Under TIFF går dette helt fint, men i 1993 ble hun utvist fra Fokus på livstid som følge av en etter en ukontrollert gapskrattlatterkrampe under «Schindlers liste». Det er derfor hun alltid har løsbart og Darth Vader-maske på seg.

Hun prøver ofte å klappe lenge før filmen er ferdig, når hun er fri for vin og ikke vet hvor utgangsdøra er. Når filmen er ferdig, sånn på ordentlig, er det alltid hun som klapper, plystrer og hoier høyest av alle. Hun lever fortsatt på minnene fra da Jan Eggum ble med henne på nachspiel under TIFF2003, og han knuste en kassegitar i hodet på Jørn Hoel. Hun har aldri vært lykkeligere.

4. Bransje-Bjoern-Råbbert

På hjørnet av sengegavlen til Bjoern-Råbbert henger samtlige akkrediteringskort fra alle filmfestivalene han har besøkt de siste ti årene og han har bevisst med seg en TIFF-bag fra 2002, for å vise at han mener alvor. Bjoern-Råbbert lever nemlig for festival og etter at han i 99 laget en middelmådig kortfilm, om en sko som mistet en eier, har han vært i «bransjen» og har siden da produsert omtrent en kortfilm hvert år, alle om en sko som mistet eieren sin, med ulikt hell.

Bjoern-Råbbert blir likevel oppgitt hvert år, når han ankommer festivalen og de frivillige ikke vet hvem han er og han må si navnet sitt. «Si meg, vet du ikke hvem jeg er, det er jo jeg som laget «Skoens jakt på evigheten I, II og III», snøfter han mot den stakkars frivillige som febrilsk ber ham stave navnet sitt. For det er Bjørn med OE og Robert med Å og to B-er.

Hvor mye hjerte og sjel Bjoern-Råbbert legger i disse filmene kan man sette spørsmålstegn ved, men han er i «bransjen» og er rå på å skrive søknader. Siden han tross alt kjenner så mange i «bransjen». En hemmelighet ingen vet om er at Bjoern-Råbbert først og fremst lager filmer for å kunne dra på festivaler og ha et kort rundt halsen, som gir ham tilgang til gratis børst og filmer han kan snakke om mens han drikker gratis børst.

5. Grise-Ginge

Ginge er egentlig ikke så interessert i film, men liker veldig godt å se nakne kvinner i bevegelse, noe som ikke skjer så ofte i livet hans. Siden han er for sjenert til å kjøpe porno, og siden både mobilen og laptopen hans konstant er ødelagt av mystiske virus, er TIFF årets høydepunkt. Nå skal det ses på nakne kvinner i bevegelse, altså! Programmet saumfares etter seksuelt ladede ord, og er ordet erotikk nevnt, blir det rent for mye for ham. Ordet sex besvimer han av.

Han lever fortsatt på kicket av da «Sansenes rike» gikk under festivalen i 1991, og da NRKs Pål Bang-Hansen anmeldte og slaktet filmen med avslutningen «Noen stor film er det ikke, menneskeskildringen viker helt plass for repeterende kjedelige samleier», rablet det for ham. Repeterende samleier kjedelige, du liksom?! Hallo! På nattbordet har han Anna Ilona «Cicciolina» Stallers selvbiografi – i bilder, han er jo interessert i både film og politikk, og under puta ligger det ei voodoodukke av Pål Bang-Hansen.

6. Rare-Roy

Rare-Roy har alltid på seg en morsom hatt, en spraglete frakk i et merkelig stoff, eller noe annet oppsiktsvekkende, slik at folk legger godt merke til han og skjønner at han ikke er vanlig innfødt. «Se på den morsomme hatten», sier folk og peker når Roy går forbi.

Det elsker Roy.

Når det er TIFF, får han vist seg fram for ekstra mange folk, da gjerne de som er selvbestaltet viktige og som vil snakke med Roy siden han har så rare klær og morsom hatt, og det elsker han. Roy går på Kunstakademiet for attende året på rad, og er den eldste studenten der.

Han fant nemlig ut som 40-åring at det var konseptuell kunstner han ville bli, og nå storkoser han seg i miljøet med de «unge og kreative».

For Roy er det å gå på festival en eneste lang fest hvor han kan vise seg fra sin beste side – og han elsker å stå på dansegulvet, med sin morsomme hatt, og danse usynkront til psykedelisk elektronika.

7. Terror-Thorbjørg

Thorbjørg og mannen Thorbjørn går aldri på kino, bortsett fra når det er TIFF. Der har de en fiffig strategi som de har perfeksjonert over 30 festivaler. Thorbjørg brøyter seg brutalt gjennom køen, som deler seg som Rødehavet foran Moses, fordi hun har dusjet i 4711-parfyme, og tar de beste plassene i midten av salen.

Hun holder alltid av et sete på begge sider av seg selv, så hun kan lagre alle klærne, uten å fylle eget sete. Setene foran seg og Thorbjørn søler hun alltid masse napoleonskake på, så ingen vil sette seg der, noe som gjør at hun og mannen får maks sikt til lerretet. De reiser aldri opp når andre publikummere skal passere dem, men skrever heller i håp om litt ufrivillig kroppskontakt med unge mennesker.

De har alltid pigger på skoene sine, som ikke bare herper parketten i Kulturhuset, men også gjør jævla vondt for dem som blir tråkket på når de drar på sine planlagte tissevisitter under filmen, der de som sitter rundt dem må høre referatet fra både toalettbesøket, og dernest hva som har skjedd i filmen mens de var borte. De handler ingenting annet enn armbånd og billetter, men Thorbjørg har alltid med seg en pose napoleonskaker, mens Thorbjørn konstant tygger på medbrakt tørrfisk.

8. Analyse-Anna

Anna foretrekker de visuelle og poetiske filmene som gjerne «krever» litt av henne. Filmer man ikke helt vet hva handler om og som gjerne har lange, tunge scener uten nevneverdige mengder med dialog. Det beste Anna vet er å spise sin medbrakte matpakke som består av hjemmebakt surdeigsbrød med kikertpostei og rødbeter hun selv har dyrket og kokt, mens hun ser på en søramerikansk film om triste, lengtende sjeler.

Anna gikk på Steinerskolen, og på tross av at hun hevder hun har ren «kreativ sjel», tenker hun overraskende praktisk. Hun har bestandig på seg lag på lag med klær under TIFF, ettersom salene ofte har ulike temperatur. Gjerne en tynn trøye i økologisk ull, strikkegenser og allværsjakke. Slik at hun kan tåle all slags vær.

Anna elsker å gå i dybden i samtalene etter filmene, om så alene med seg selv, ved et åttemannsbord i en stappa kafé, og kan gjerne få en tøysete kortfilm på tre minutter til å handle om de store, eksistensielle spørsmålene i livet. Bare dét er en kunst i seg selv.

9. Pensjonist-Pål

Pål er det festivalen kaller for en super-frivillig. Etter at han pensjonerte seg i 2011 har han viet nesten all sin tid til å være frivillig på ulike festivaler og tilstelninger. Pål liker å føle seg meningsfull og elsker frivilligarbeidet. Han er en kløpper på billettriving, stolstabling og veskepakking. Og han formelig elsker å rope «DU MÅ OGSÅ VISE FESTIVALARMBÅNDET!!!» når publikummere bare gir ham billetten. Selv om Pål jobbet som lærer før han pensjonerte seg, er han som profesjonell festivalarbeider å regne nå.

For Pål er det ikke så farlig om han er frivillig på en filmfestival, musikkfestival eller for et idrettslag. Det er det å være frivillig som er viktig for Pål og det å få en T-skjorte som er lik de andres, drikke tynn frivilligkaffe og stifte nye frivilligbekjentskaper. På grunn av Påls ekstreme evne til frivillighet har han ikke trengt å kjøpe seg en ny T-skjorte, veske, refleks eller buff de siste ti årene. TIFF-bagen fra 1992 er det kjæreste i livet hans, knapt rangert over hunden og tante Turid.

Pål er en sosial kar og er godt likt av alle, han vet alltid hvor stiftemaskinen ligger og læreryrket har gitt han den unike evne å memorere navnet til folk etter veldig kort tid. Derfor snakker han til alle ved å hyppig ta i bruk for- og mellomnavnet deres.

Uten Pål, ingen TIFF.

10. Hollywood-hater-Harald

Harald hater eplepaien, Amerika og Trump og alt som er amerikansk. Og i særdeleshet amerikanske filmer. Det nytter ikke engang om filmene er laget i svart-hvitt, at de er uten dialog, eller at de er regissert av immigranter fra Usbekistan. Er de laget på amerikansk jord kan det uansett være det samme.

Den eneste kulturelle sammenhengen han heier på USA, er under Fotball-VM, der de regnes som outsidere. Harald blir rasende av å se rangerte lister over andres favorittfilmer hvis de inneholder makkverk fra fusentaster som Tarantino, Scorsese, Chaplin, Leone, Coppola, Spielberg og Tom Hanks. Og alt fra Disney, Han hater Disney!

Han er dog enig med Donald Trump i at Meryl Streep er ei oppskrytt tøyte, og mener Gudfaren-filmene burde spilles inn på nytt med Kazuko Kurosawa og Hisao Kurosawa – barna til Akira Kurosawa – i regissørstolen. Han er fortsatt rasende for at TIFF viste Hollywood-filmen «Se7en» i 1996. Brad Pitt, Morgan Freeman, Gwyneth Paltrow og Kevin Spacey på TIFF!?!? Æææææh! Harald rikosjettspydde i programmet da det ble kjent.

Harald er kjempeglad for at Martha Otte nå trer av som festivalsjef, selv om han egentlig elsker henne over alt på jord. Men hun er amerikansk, og da nytter det dessverre ikke. Det første Harald gjør når han går gjennom festivalprogrammet, er å klippe ut alle tekstene om de amerikanske filmene, for å skape en illusjon om at de ikke finnes.

Selv engelske undertekster blir for mye for ham, og det hjelper ikke om det er tale på ungarsk eller swahili. Han vil heller ikke forstå enn å nedlate seg til å lese tekster på språket til Dustin Hoffman.