Regissør og skuespiller Taika Waititis vri på andre verdenskrig har blitt en film som er vanskelig å glemme og stille seg likegyldig til. New Zealenderen, som blant annet laget den fantastiske vampyrsatiren «What We Do In The Shadows» og regisserte «Thor: Ragnarok», har her valgt å tøyse med krigen med stor K.
Det kunne i utgangspunktet gått begge veier. Å spøke med en hendelse, hvor over 70 millioner mennesker døde, er ingen enkel øvelse. Waititi, som omtaler seg selv som en «polynesisk jøde», klarer å gjennomføre det med både hjerte, sjel og glimt i øyet.
10 år gamle Jojo Betzler (Roman Griffin Davis) bor alene sammen med moren (Scarlett Johansson) i Nazi-Tyskland. Han prøver å gjøre det han kan for å være en god nazist og deltar blant annet i en treningsleir for unge tyskere, uten at det går helt som planlagt.
Jojo har to venner. En ekte og en imaginær. Den imaginære er ingen ringere enn selveste Adolf Hitler (Taika Waititi), som lurer ham med på ulike sprell og fungerer som en slags psykopatisk Skybert for den vesle gutten.
Det passer derfor ganske dårlig at moren gjemmer den jødiske jenta Elsa (Thomasin McKenzie) på loftet deres og Jojo dras mellom forventningene til seg selv, samfunnet rundt, moren og jenta på loftet.
Alt løst med en god porsjon absurd humor og levende sjarm. Og tro meg. Det er nazistene som kommer dårligst ut av dette. Filmen er på et vis en slags hybrid mellom Quentin Tarantinos «Inglorious Basterds», som også «køddet med krigen», og Roberto Benignis vakre «Livet er herlig».
En av årets tilsynelatende tristeste TIFF-filmer får deg garantert til å le
For selv om humoren og de ulike skuespillernes komiske timing er upåklagelig, er filmen aller, aller best - og ikke minst sterkest - i partiene hvor alvoret skinner gjennom.
På samme vis som Benigni tuller med hendelsene som oppstår rundt sønnen Giosué, slik at han skånes for krigens alvor, gjør Waititi det med oss som publikum. Vi glemmer nesten litt hva det er vi ser på, før virkeligheten sprenges i trynet vårt. Da med full effekt.
Å bruke humor som virkemiddel til å formidle alvor er ekstremt effektfullt, dersom det gjøres riktig. Noe han klarer å gjøre til gagns.
Disse TIFF-filmene kan du se på kino etter festivalen
I tillegg er Griffin Davis et funn av de sjeldne. Han er så inderlig god på å leke seg og være «barn» i de scenene hvor det kreves. Samtidig som han også har et unikt samspill med moren og Elsa. Til og med på sitt mest tøysete har han i en slags indre krig mellom det å være voksen og det å være barn.
«Jojo Rabbit» er en film hvor man må tåle den absurde humoren og klare å se gjennom den for å få glede av historien. Dette er ordentlig filmkunst, hvor man leker med utallige virkemidler, koloritter og følelser. Resultatet er svært vellykket.