Regi og manus: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh
Spilletid: 2 t og 14 min
Premiere: 31. januar
Regissør og skuespiller Gerwig har fått en forholdsvis stor stjerne i Hollywood den siste tiden, samtidig som hun også er godt likt blant det såkalte «indie-film»-miljøet.
Etter å ha imponert både som skuespiller og medmanusforfatter med «Frances Ha» i 2013, tok hun et sted videre som regissør med den Oscar-nominerte «Lady Bird» i 2017. Nå har også «Little Women» fått flere nominasjoner slengt etter seg, samt skamros de fleste steder. Det er greit, og nokså fortjent.
Også Gerwigs ektemann Noah Baumbach, for øvrig regissøren av nevnte «Frances Ha», er i likhet med sin fru nominert i flere kategorier under denne Oscar-utdelingen for Netflix-filmen «Marriage Story». derimot ikke Gerwig, noe som har skapt en del baluba.
Ingen kvinner er i år nominert i kategorien, som vanlig, dessverre. «Little Women» er «god nok» til å være nominert i kategorien «beste film», men ikke beste regissør. Merkelig, tenker kanskje du? Men her må ja faktisk ta akademiet i forsvar og si det som sant er at akkurat i dette tilfellet er det ikke fortjent.
Da hadde det i så fall kun vært fordi hun har en vagina. For det er regigrepene som hovedsakelig trekker ned denne filmen.
For nå skal omsider denne anmeldelsen handle om Jo, Meg, Amy og Beth March. Søstrene sisters som denne filmen først og fremst handler om. En oppveksthistorie som kommer fra en bok undertegnede ikke har lest. Men som tydeligvis alle elsker. Også Greta Gerwig.
For visuelt sett er den nydelig. Måten den er filmet på, kostymene, sminken, koloritten og omgivelsene er vakkert fanget. Skuespillerne er også gode.
Saoirse Ronan (Jo) har en så menneskelig energi og naturlig karisma at det er umulig å ikke like henne, uansett hvilken rolle hun spiller.
Både som sladrete drittunge i «Om forlatelse» eller misfornøyd tenåring i nevnte «Lady Bird» har hun en slags barnslig glød.
Det gjør at rollefiguren Jo er troverdig spilt, selv om Ronan både skal spille en ung tenåring og en forholdsvis voksen kvinne i en og samme film.
Det kan jeg dessverre ikke si for alle de andre. Det er ikke alle som passer både som barn og voksen. Amy (Florence Pugh) er 12 år på sitt yngste her og 24 år gamle Pugh, med sin mørke røst, litt melankolske slør og voksne vesen, sliter med å fremstille et troverdig barn. Forståelig nok.
Når alt annet skal være forholdsvis realistisk er dette et veldig merkelig valg. Nydelige og dyktige Timothée Chalamet er helt perfekt som en ung Laurie, men faller fullstendig gjennom når han skal spille en voksen og utlevd mann.
Et annet regivalg som ikke henger på grep er at rollefigurene plutselig bryter den «fjerde veggen» tre ganger i løpet av filmen, når de skal lese opp brevene de har sendt hverandre.
De snakker rett i kameraet, akkurat som Carrie i første sesong av «Sex og singelliv» (det er en grunn til at de sluttet med det der) og Frank Underwood i «House of Cards». Eller i «Tolvskillingsoperaen» for den saks skyld.
Likevel, kjemien mellom søstrene er upåklagelig og Laura Dern, som mamma Marmee, er som vanlig helt strålende. Filmatisk er den underholdende og fin, selv om jeg ofte synes de drar den litt langt i forsøket på å gjøre den samfunnsaktuell i moderne tid.
Med kryssklipping mellom «nåtid» og fortid, for å vise hva som har hendt med søstrene fortelles på et vis også historien om forfatteren bak «Little Women», Louisa May Alcott.
Gerwigs forrige film «Lady Bird» synes jeg var smått oppskrytt, og dessverre føyer «Little Women» seg inn i samme kategori.
Det er en fin og hyggelig film, men den bringer ikke spesielt mye nytt til torgs. Den forteller heller ikke en historie jeg opplever at det er behov for å gjenskape på filmlerretet igjen. Det er tross alt ikke sååå lenge siden 1994 da forrige utgave kom.
Neste gang håper jeg at Gerwig overrasker mer. Da vil hun trolig også få en reginominasjon hun mest sannsynlig fortjener.