I 1957 var det sikkert en god idé å lage en tøysete forviklingskomedie om et høyfjellshotell og alle mulige problemer og utfordringer som kan oppstå der. Kanskje var det et revolusjonerende, nyskapende og alternativt grep. Å lage en oppfølgerfilm, 63 år senere, viser seg å ikke være en like god idé. Nå har ikke undertegnede sett «originalen», men den kan umulig være like sjelløs, platt og tom som det 2020-utgaven av filmen er.
Her møter vi barnebarnet til Leif Justers rollefigur fra forrige film. Front desk-manageren, beklager – portieren – med det klingende navnet Poppe (Herbert Nordrum). Høyfjellshotellet er fortsatt Hurumhei, men er i 2020 omgjort til et fryktinngytende skianlegg med Freddy Kalas på afterski-høyttalerne og en grisk hotellsjef (Nils Vogt) som kun tenker profitt, profitt, profitt, på sitt sedvanlige Karl & Co-vis (rødfjeset og nesten hoppende).
Karl, unnskyld – hotellsjef Blom- får et illebefinnende med fatale følger i et anti-påskebrøl, og Poppe må innta sjefsstolen. Som seg hør og bør i en komedie av denne sorten, slår naturligvis Murphys lov inn fra start til slutt. Alt går rett og slett til helvete.
Les også: Søt, men litt unødvendig, hipster-versjon av klassiker
I slike situasjons- og forviklingskomedier vet man gjerne hva som skjer før det skjer. Det er derfor reisen, og ikke målet i seg selv, som skal underholde og more. Det er måten alle uhellene utfolder seg og fortelles på som gir verdi til slike filmer. Her er det dessverre så fryktelig forutsigbart og enkelt løst at man sjeldent får fram noe mer en et lite knyst.
Det eneste jeg faktisk humret litt av i filmen var da Anettes Hoff (mest kjent som Juni Anker-Hansen i «Hotel Cæsar») sin rollefigur tøyset med at hun ikke visste noe om å drive et hotell. I likhet med i barnefilmer gir slik referansehumor merverdi til oss voksne, men dette er jo ingen barnefilm. Dette er en voksenfilm, som fortelles som en barnefilm uten at den helt passer for barn. Alt er veldig overtydelig, og humoristiske poenger gjentas igjen og igjen til det kjedsommelige.
Det er begrenset hvor mange ganger det er gøy at Poppe har kjøpt altfor mange kyllinger eller at Bård (Christian Skolmen), som bor i en rustikk nabohytte, misbruker Poppes tillit ved å bruke hotellets toalett daglig. Humoren er så platt, tørr og forglemmelig. Til og med ikke der historien får åpninger til å ta komikken i ekstreme og mer absurde retninger, griper den sjansen. Det er derfor litt vanskelig å vite hva regissør Petter Holmsen vil med filmen. De få gangene den så vidt går over grensen til å bli morsom, slipper den fullstendig taket.
Les også: Hysterisk morsomt om det grusomste på jord
Der den kunne virkelig tullet med vår tid på Leif Juster-vis så klarer den ikke helt å fange vår tidsånd. Utover det at unge i dag tydeligvis foretrekker å drikke seg drita til «En pinne for landet» fremfor å følge med på barneskirenn. For her er det lite selvironi å oppdrive. Det er irriterende når filmen «glemmer» at man eksempelvis kan google folk man ikke vet hvem er i 2020.
Skuespillerne gjør en grei innsats, men de har ikke så mye å spille på. Bjarte Hjelmelands rollefigur eksemplifiserer at det er manuset og regien som er problemet, ikke skuespillerprestasjoner. I «Heimebane» gjorde han en helt fantastisk tolkning av en hoven og kjip «riking». I denne filmen har han minimalt å spille på og med.
Å se «Fjols til fjells» kan trolig sammenlignes med følelsen av å være vitne til en bilulykke i sakte film. Der ikke bare alt som kan gå galt på hotellet går galt, men også filmen går feil vei hele tiden på tannløst vis.