Egentlig hadde jeg lovet meg selv å slutte med ungdomsserier. Slutte å se på TV-serier som utspiller seg på videregående skoler, med amerikanske skuespillere i 20-årene i rollene som fortvilte 16-åringer.

TV-serier hvor alle populære jenter er rivaler, alle skoleflinke bruker briller og sportsidioten kaster dispenserbrus i ansiktet på de med briller. I high school-serier er alle dødsspene, rike og ambisiøse, og hver dag skjer det noe helt sykt ingen hadde forutsett.

At jeg som 14-åring lot meg engasjere i den slags er kanskje ikke så rart, men nå er jeg 30 år og må derfor skjerpe meg. Jeg, et voksent menneske, bør rett og slett slutte å sløse bort tid på TV-serier som «Riverdale», «13 Reasons Why», «Skam», «The Chilling Adventures of Sabrina» og gamle episoder av «Gossip Girl».

Derfor hadde jeg bestemt meg for å droppe «Euphoria». Det får være grenser får hvor mange tenåringsliv man skal bruke tid på å leve seg inn i. Men jeg klarte ikke å la være, og det er jeg veldig glad for nå.

Dette var nemlig en helt annen fremstilling av tenåringsliv enn noe jeg har sett tidligere. Selv om også den består av en rekke stereotyper vi kjenner til. Nerden, sportsidioten, cheerleaderen og outsideren. Og også her er de fleste av skuespillerne langt eldre enn rollene de spiller.

IN­TER­NETT-SEX: Bar­bie Ferreira spil­ler rol­len som Kat. Ei jen­te som le­ver et hem­me­lig, sek­su­elt liv på in­ter­nett.

I tillegg er handlingen nærmere virkeligheten enn det er behagelig å tenke på. Spesielt på grunn av seriens grusomme og mørke premiss. Rue, strålende spilt av Spider Man-prinsessa og popstjerne Zendaya, er en rusavhengig tenåring vi møter på vei ut av rehab. I den virkelige verden kjemper hun mot det stadige suget etter pillerus, i kombinasjon med alle de andre ekstreme følelsene man har som ungt menneske.

Det er åpenbart ingen enkel øvelse. Også skuespillerdebutanten Hunter Schafer er verdt å merke seg. Hun er transperson og har angivelig tatt med flere av sine egne erfaringer inn i serien. Noe som gir hennes karakter Jules en ekstra dimensjon.

Tidvis føles det som «Euphoria» er en lengre utgave av «The O.C»-episoden hvor Marissa blander smertestillende med tequila og ender opp i et smug. Med positivt fortegn, dersom det er lov å si. I tillegg kan har den flere referanser fra mørke ungdomsfilmer (hovedsakelig fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, samt en av verdens verste narkofilmer: «Requiem For A Dream».

Det er ekstremt langt mellom lyspunktene i «Euphoria» , men det gjør de mer lystige øyeblikkene ekstra fine og nære. De viser at enkle, menneskelige gester kan bidra til å gjøre livet litt enklere, akkurat når det skjer.

I tillegg er serien spekket med populærkulturelle referanser og er fortalt på en enormt engasjerende måte. Med rask klipping, tilbakeblikk og montasjer viet til de viktige karakterene, får vi på en lur måte se flere sider av historiene som utspilles, uten at det sies for mye.

Dette, i kombinasjon med Labrinths fantastiske, elektroniske spilledåsemusikk og et slags blått, kaldt og glitrende filter over bildene, blir den ekstra spektakulær.

Naturligvis er den på sitt vis overdrevet og ekstrem. Jeg tviler på at det står så dårlig til med ungdommen, som det fremstilles her.

På tross av dette opplever jeg at tilnærmingen til dem er gjort på en skikkelig måte og jeg føler den yngre generasjon er tatt på alvor. Derfor tipper jeg at dette er en serie som også de unge selv føler er «ekte». Her er ingenting sensurert og både sex, kropp, porno og rus vises ufiltrert. Det er tidvis så eksplisitt at det nesten er ubehagelig å se på.

«Euphoria» er ingen hyggelig feel good-serie, og den er ganske tydelig på at dine handlinger kan få dårlige konsekvenser. Denne form for moralsk opplæring er likevel å foretrekke fremfor Danny Tanners moraliserende pekefinger i «Full House».