• Film: «Sweat»

  • Skuespillere: Magdalena Kolesnik, Julian Swiezewski, Aleksandra Konieczna, Tomasz Orpinski

  • Regi: Magnus von Horn

  • Nasjonalitet: Polen/Sverige

Polske Sylwia (Magdalena Kolesnik), fitnessguru, influenser og kjendis med 600.000 følgere på Instagram er på et kjøpesenter for å handle en fødselsdagsgave til sin misfornøyde mor. Mens hun vandrer på senteret blir hun stoppet av en av sine tilhengere som simpelthen elsker Sylwia. En voksen kvinne som nesten tvinger henne ned ved siden av seg på et kafébord, slik at hun kan fortelle om sin smerte. Gråte over spontanaborten sin, uten å stille forbildet sitt så mye som et eneste spørsmål.

Den forferdelige stemninga er til å ta og føle på. Sylwia er høflig og gjør et forsøk på å komme med oppmuntrende ord, men alt blir bare feil – og det gjør vondt å se på.

En annen mindre hyggelig hendelse i some-kjendisens liv: Hun går tur med hunden Jackson og utenfor hjemmet hennes sitter en mann i en bil og stirrer intenst på henne. Så intenst at hun ser seg nødt til å konfrontere mannen, som det viser at sitter og tar på seg selv.

Men hvem av disse to er egentlig verst?

Slikt må man tydeligvis tåle når man lever av å inspirere andre til å bli bedre utgaver av seg selv, som hun selv sier.

Møtet med disse kommer i kjølvannet av at hun har delt en svært intim video av seg selv. Her står hun ikke med rumpa vridd mot selfiestanga eller kommer med smoothie-råd, men deler hvor fryktelig ensom hun her. Der er hun seg selv, uten verken kompresjonstights eller paljettkjole.

Da begynner også folk for alvor å se seg selv i henne, og det åpner opp en sluse som er vanskelig å håndtere for den unge kvinnen.

For Sylwia er en helt ufattelig sympatisk og elskverdig rollefigur, spilt svært godt av Kolesnik. Hun er snill som dagen er lang, pliktoppfyllende, strukturert og barnslig opptatt av å få bekreftelse. Både fra sine omgivelser og følgere, men ikke minst også den sure mora hennes med «Grimm og Gru»-sveis. Men selv i de mørkeste øyeblikk finnes det også ufrivillig, fin og naturlig humor. Det er filmens beste egenskap.

For vi i publikum er også Sylwias følgere. Den svenske regissøren Magnus von Horn har sammen med fotograf Michael Dymek vært opptatt av å være tett på hovedpersonen Fra første scene hvor vi møter henne full av energi før et treningsevent til hun sitter gråtende på pikerommet. Kameraet er nesten inne i neseborene hennes. Og det fungerer veldig bra som grep for å vise hvordan hun følges, vi kjenner oss som hennes tilhengere med et alt for tett innblikk inn i livet hennes.

Men de tar seg god tid. Altfor god tid. Og det er filmens store svakhet.

Verken Sylwia, livet hennes eller problemstillingene hun står overfor er interessante nok til å opprettholde nerven gjennom en time og 45 minutter. For det raspes kun på overflaten i temaer som ensomhet og oppmerksomhet. Enda så tett man er på henne. Hadde denne filmen vært kuttet med en time, ville den vært langt sterkere og virkningsfull og filmens svakheter ville vært mindre tydelige. Som kortfilm har jeg trua på at den ville vært fantastisk.

Klimakset er rett og slett ikke tilfredsstillende nok til at man føler at oppbygningen er verdt det. Oppvarmingen er så lang at du lures til å tro at dette kommer til å ta av. Det gjør det dessverre aldri.