Anmeldelse:

Nært, vondt, fint og trist portrett

Geniet, rebellen og rusherjede Shane MacGowan. Dokumentaren om livet hans er, for det meste, et grundig og ærlig dypdykk i mannen og mytene.
MYTEN: En av største låtskrivere og tekstforfattere på hele åttitallet. Julien Temples dokumentar om livet til Shane MacGowan er endelig ute.  
        
            (Foto: Press/TIFF)

MYTEN: En av største låtskrivere og tekstforfattere på hele åttitallet. Julien Temples dokumentar om livet til Shane MacGowan er endelig ute.   Foto: Press/TIFF

  • Film: «Crock of Gold - A Few Rounds with Shane MacGowan»
  • Skuespillere: Gerry Adams, Johnny Depp, Bobby Gillespie, Victoria Mary Clarke m.fl.
  • Regi: Julien Temple
  • Nasjonalitet: England

Shane MacGowans liv og levnet har vært jevnlig omtalt i både artikler, bøker og TV-program siden åttitallet, tiåret han herjet, sjokkerte og tok rocken på senga med The Pogues og deres eksplosive blanding av irsk folkemusikk punkrockaggresjon.

(nederst i saken finner du ei spilleliste med to timer musikalsk gull hentet fra skivene hans)

Den timelange TV-produksjonen «The Great Hunger: The Life and Songs of Shane MacGowan» (1997) var både ubehagelig og bra, men den er åpenbart laget på begrensede midler og er mer et, ja, TV-program. Her er det gått betydelig grundigere til verks.

En dokumentar om Shane McGowan regissert av Julien Temple er en kombinasjon som i seg selv maner frem enorme forventninger. Temple har fra før laget noen av de bedre musikkfilmene fra De britiske øyer, «The Filth and the Fury» (2000, om The Sex Pisols), «Joe Strummer: The Future Is Unwritten» (2007, om frontfiguren i The Clash) og – ikke minst – den makalause «Oil City Confidential» (2009, om pubrockbandet Dr. Feelgood).

Særlig portrettet av Strummer er nesten ekkelt nært og skarpt, og når da låtskriveren, tekstforfatteren og den mystifiserte enigmaen Shane MacGowan legges under Temples lupe, var det ikke fritt for at forventningen her var store. Og det leveres, for all del.

Temple har skaffet til veie et vell av helt fantastiske arkivopptak, og med intervju av både nær familie, venner og forhenværende medmusikere, har han skrudd det sammen med nåtidsintervju med hovedpersonen selv og lesset på med masse kul animasjon for å fylle hullene, ikke ulikt det Jim Jarmusch gjorde i The Stooges-dokumentaren «Gimme Danger» (2016).

Vi følger Shane fra krybbe og til den helsemessig svært reduserte 60-åringen som nå sitter i rullestol og mumlesnakker fortellerstemmen, som både snøvlete og presist forklarer hans sterkt patriotiske forhold til moderlandet Irland, som skildrer kummerlige og shabby forhold, der sang, dans og drikking har vært sentralt lenger tilbake enn han husker.

Shanes store kjærlighet til Irland og de irske emigrantene som dro til USA, med en dertil hørende brodd mot Det Britiske Imperiet, var også gjennomgangstema på platene til The Pogues, bandet han skulle fronte, og levere de beste låtene til, gjennom noen hektiske år på åttitallet.

Han forteller selv at han slet med eksistensiell angst før han begynte på skolen, og at han begynte å drikke seg full på jevnlig basis allerede som seksåring. Noe av det er bare mørkt, mens andre passasjer fortelles med snert og galgenhumor.

Hans ungdomstid i London midt i punkens barndom, som irsk emigrant i ei kaotisk tid, plasserer også Temple godt inn i musikkens episenter, og vi får se arkivbilder fra en purung Shane som sloss, danser og fester på konserter med både The Clash og The Sex Pistols, gamle kjenninger av regissøren selv.

Shane i dag. Redusert og ødelagt av selvpåført juling, men fortsatt med glimt i øyet. Og med bedre tenner enn på 40 år.  
        
            (Foto: Press)

Shane i dag. Redusert og ødelagt av selvpåført juling, men fortsatt med glimt i øyet. Og med bedre tenner enn på 40 år.   Foto: Press

Nettopp denne vonde dobbeltheten i å være en mester til å skrive superbe drikkeviser og leve et hedonistisk og nihilistisk rock’n’roll-liv, har vært en velsignelse og forbannelse for MacGowan, og som med mange andre både før og etter ham, skulle det til slutt ødelegge ham. Han sier selv at han har lyst til å skrive mer musikk, men at han mangler inspirasjon for tiden, men det er over 20 år siden sist, og det er lite som bærer bud om kreativitet og ny musikk fra det forhenværende geniet.

Likevel er det farlig å skue hunden på hårene, for han har fortsatt ei skarp tunge, og særlig samtalene med den tidligere, mektige partilederen for det republikanske partiet Sinn Féin, Gerry Adams, får det fortsatt til å gnistre i øynene til MacGowan, der han også lirer av seg flere av sine karakteristiske latterkuler, som mer er hvesing enn tradisjonell latter.

Temple lar arkivopptakene og gamle TV-intervju – med en betydelig yngre og skarpere Shane – spille ball mot helt ferske klipp av den svært slitne og mer ufokuserte mannen, supplert av et lite knippe såkalte «talking heads» i nær familie og vennekrets. Svært mange av liveopptakene, som er ment å illustrere storhetstiden, altså i 1988 (da tredjeskiva «If Should Fall From Grace With God», som også inkluderer «Fairytale of New York») er hentet fra konsertfilmen «The Pogues ‎– Live At The Town And Country Club», en film jeg hadde på VHS og så et tresifret antall ganger.

Jeg husker den som helt fantastisk, ikke minst som følge av ei helt vill gjesteliste, men med 2021-øyne ser man allerede her at Shane er så drita og ufokusert at forfallet allerede er beyond repair. På denne tiden hadde vill drikking og piller i tillegg fått besøk av et begynnende heroinmisbruk.

Opptaket der vi får se ham fortelle hvor oppriktig lettet han ble da The Pogues hadde samlet seg og nervøst meddelte at han hadde fått sparken, er fryktelig trist. Lettet over å bli sparket fra et band han selv hadde startet, selv hadde frontet og selv hadde skrevet alle de største sangene og tekstene for. Men han var helt utslitt, med over 300 konserter i året. Han orket ikke mer.

Alt dette fortelles elegant med en fin miks av nytt og gammelt, og det eneste forstyrrende elementet her, og det er jævlig forstyrrende, er produsent Johny Depps trang til å plassere seg selv inn i «handlingen» med noe kokett og flåsete rennesteinsromantikk som på alle måter bare er helt vilt teit ubegripelig. Her burde Depp holdt seg unna, uansett hvor lyst han har til å dele Shanes rampelys. Som om han trenger det, liksom.

Shane MacGowan er et av de største låtskrivergeniene på hele åttitallet. Den musikalske mesterhjernen hadde ømhet, vidd og fandenivoldskhet, og han skrev noen av de vakreste balladene, og noen av de villeste drikkevisene, og laget noe av den mest potente rocken som ble laget i tiåret. At han revitaliserte irsk folkemusikk og ga den ny respekt og anerkjennelse er heller ingen overdrivelse.

Hans genialitet var sågar jevnt fordelt på både tekst- og låtsiden. Likevel er bevismaterialet ganske skrint, hans status tatt i betrakting, da det kun er to fulle skiver, og noen EP-er og singler, som står igjen som gjennomført briljante (særlig album nummer to og tre med The Pogues). Men de står nå der og skinner åkkesom, selv om hovedpersonen måtte betale en høy pris for det.

Heldigvis er det nå også laget en film som bekrefter og konserverer dette.

PS: Jeg tar meg i å lure på om noen i TIFF virkelig har sett filmen, for de selger den selv inn med at vi får se «intervjuer med […] Nick Cave og Bono». Vel, det får vi ikke. Vi får derimot se en veldig rørt Cave som synger duett med Shane i sistnevntes 60-årsdag, og vi får – dessverre – se sju sekunder der Bono radbrekker en Pogues-klassiker og prøve å gjøre den til en U2-sang. Den burde vært klippet bort og slettet fra internett.