Dublin-bandets debutplate, med den megetsigende «Psych Ward», eksploderte i rockens undergrunn i 2008. Samme år hadde jeg gleden av å overvære bandets Oslo-konsert, og fra første anslag og hoftevrikk var det klinkende klart at denne gjengen hadde peiling på hva de holdt på med. Alt var gjennomført: Farfisa-orgelet, bollesveisene og dansetrinnene var som klonet fra 60-tallets undergrunnshelter.
Så ble det stille fra disse nostalgikerne, som fra ikke-landet (i rock-sammenheng) Irland bar lovnader om å kunne bli en av spydspissene innen rocken.
Denne karen møtte derfor årets oppfølger «Time Will Pass» med en blanding av forventning og skepsis. Det var vel en grunn til at disse mystiske herrene forvant? Rockhistorien flommer over av band som har levert en klassiker allerede på debutskiva, for så aldri å finne veien tilbake til den musikalske honningkrukka. Heldigvis serverer fortsatt The Urges langt mer velsmakende og balanserte toner, enn deres hjemlige kjøkken kan skryte av.
Kvintetten er fortsatt til å kjenne igjen, men der debuten var en rå diamant, er råstoffet foredlet med større finesse på «Time Will Pass». Psykedelia, barokk pop, garasjerock og freakbeat – alt med 60-tallet som fellesnevner og referanseepoke – mikses av nennsomme hender og kloke hoder. The Urges låner fra øverste hylle, og liker du Love, The Seeds, The Doors og The 13th Floor Elevators, har jeg vanskelig for å se at du ikke skal elske denne irske kvintetten.
«Echoes Softly» er en energibombe av en poplåt, som alene rommer langt flere dimensjoner enn de fleste retro-purister klarer å klemme inn på et helt album. Bassen slår godt fra seg i bunnen, mens gitarangrepet forsterkes av en blåserrekke i ren blaxploitation-stil, samtidig som orgelet spiller rollen som lydbildets flyvende teppe.
Det er sexy. Det er tøft. Og det er pur psykedelisk magi.
De resterende ni låtene holder sjeldent høyt og jevnt nivå. Dette er et ordentlig album, som gjør seg best uten avbrytelser eller forstyrrelser. Skaperverket til The Urges er fargerikt og lekent, og man finner mye glede i å snappe opp mengdene av lekre detaljer som dukker opp i utkantene av det krystallklare lydbildet.
I den evige diskusjonen «født sånn eller blitt sånn», velger jeg å tro at The Urges’ medlemmer er «født sånn». Musikken på «Time Will Pass» er definitivt et resultat av stilnerder som har pløyd seg gjennom alle platekassene på bruktsjapper og loppemarkeder, men det føles som om bandet har denne musikken i blodet – og ikke kun i hodet.
Man kan undres om The Urges lever i et parallelt univers til den europeiske musikkscenen, der man hylles som moderne ved bruk av klassiske 80-talls-effekter som synth og datatrommer – og avspises med merkelappene «retro» eller sidrumpa, hvis man inspireres av rockens mest potente og klassiske periode. Irenes univers er uansett fylt av så mye førsteklasses godlyd at jeg gjerne flytter inn.
