Etter å ha debutert med albumet «Stjernesukkertøy» i 1994, er Lars Bremnes nå ute med sitt åttende album i eget navn. I tillegg har han også gitt ut to album med søsknene Kari og Ola Bremnes.

Tittelsporet, «Spelle for de gale», ble sluppet som singel allerede 31. januar, og gir på mange måter et forhåndsinntrykk av albumet på sitt beste.

For det er ikke å komme forbi at Lars Bremnes har levert et album som varierer i kvalitet. Problemet er nok først og fremst å finne i tekstene, hvor vi kan oppleve både banaliteter og nødrim, som for eksempel i sangen «Erlings gate» hvor vi får servert den beskrivende teksten, noe slikt som «… data, bingo og Sparebank1, og ho i skranken ho er veldig pen…».

Og så mye bedre blir det ikke av at alt gjentas to ganger for virkelig å gni det inn.

Lars Bremnes er en engasjert artist som ofte har noe han må formidle. Han klarer ikke alltid å overføre sitt engasjement til meg som lytter, men når han lykkes, kan det bli virkelig bra.

Som i den nevnte tittellåten «Spelle for de gale», som Bremnes skrev etter en konsert han spilte på en psykiatrisk institusjon i voksen alder. I etterkant ble spørsmål som: Hvem er de gale? Hvem er «oss» og hvem er «de»? så påtrengende at de dannet grunnlaget for en god ny låt med sterk tekst.

En annen låt som skiller seg ut i positiv forstand er «Svolvær». Her synger Bremnes om stedet han vokste opp og sitt forhold til Lofotens hovedstad i dag.

Under den store flyktningkrisen i 2015 skrev Lars Bremnes «Elias», en låt som ikke har blitt noe mindre aktuell siden den gang. Sangen om flyktningen Elias tar opp viktige tema sett fra Elias’ vanskelige ståsted. Likevel sliter jeg med å bli revet helt med. Det blir for mange selvsagtheter og floskler til at det potensialet når helt ut.

Noe av den samme opplevelsen får jeg av sangen «Dette landet» hvor han tar for seg sin landsdel Nord-Norge slik han opplever den fra en flytur over landskapet og med de tanker han gjør seg der ovenfra. Som så ofte når Nord–Norge skal hylles, blir det enkelt å ta i bruk de lett romantiske klisjeene som bidrar til mytene som har fått lov å feste seg, men som ikke er helt sanne.

Albumet er produsert av hans mangeårige samarbeidspartner Georg Buljo. Musikalsk er det solid håndverk med gode medmusikere, men det solide truer med å vippe over i det trauste. En sterk overvekt av midttempolåter og gjentakende måter å bygge opp låtene og arrangementene på, gjør det ikke så veldig spennende.

Denne viseplata i popforkledning har gode anslag med noen virkelig flotte høydepunkt, men som helhet blir det for ujevnt og lite utfordrende.