Sinne kan forårsakes av mye. Sjalusi, idioti, baksmell på skatten, sennep på bunaden, å bli vekket av trompeter, mat laget på feil måte, for ikke å glemme folk som blinker altfor sent med blinklysene i trafikken.

Da bør man helst la være å ty til vold, men heller, om man har talentet, sette seg ned og skrive en låt om det. Sinnet må ikke nødvendigvis gi seg utslag i guttural brøling og beinhard musikk, selv om dette er det som føles mest opplagt, og som selvsagt funker.

Man kan også smi det elegant inn i countryballader, i fjonge poplåter eller la det swinge ved då rappe ut faenskapet.

Her er 20 utvalgte låt-sinnatagger, med bred genrespredning, til ei liste som med letthet kunne vært ti ganger så lang. Nummereringen er ikke rangert.

Spilleliste med alle låtene her (Tidal-versjon nederst i saken)

1. THE BEATLES «Run For Your Life»

Sistelåten på klassikeren «Rubber Soul» er en skikkelig fin og fengende poplåt, der vokalisten John Lennon briljerer, akkompagnert av hans egen, tolvstrengs kassegitar, mens George Harrison kviner ut misnøyen med leadgitaren. En regelrett vakker låt man elsket som kid, men der teksten aldri nådde skikkelig inn. Og det er kanskje like greit. Åpningen er av det episk, aggro slaget:

Well, I'd rather see you dead, little girl

Than to be with another man

Altså, dette hadde jo ikke gått i 2022. John Lennon hadde i så måte ville drømt søtt om platebrenning og sinte, amerikanske kristenfundamentalister, for dette er kraftkost av et annet kaliber, og som ville skapr bruduljer av episke dimensjoner i dag. Mannen er helt utilslørt rasende sjalu, og sier klart fra at om hun så mye som bare tenker på en annen mann, så er hun pinadø ferdig og dead as dau dau.

Well, you know that I'm a wicked guy

And I was born with a jealous mind

Bare så du vet det, liksom. Lennon var et fyrig geni, men han var jaggu et fly forbanna et også.

2. L7 «Shove»

Få ting er deiligere enn en skikkelig god sinnalåt. Låtene som setter fyr på sentralnervesystemet, og framkaller fantasier der man spruter ildkuler ut av kjeften, og brenner ned skolen, arbeidsplassen, likningskontoret – eller i det minste setter fyr på kjønnshåret til en hestkuk/møkkakjerring man ønsker uhell og ulykke.

I det noble sinnalåt-faget var L.A.-kvartetten L7 mestere. At stemmebåndene til Suzi Gardner overlevde utblåsningen «Shove» er prov på at menneskekroppen er designet for å tåle mye juling. Slimål-mannfolk, kjipe huseiere og sadistiske sjefer får alle passene sine påskrevet, med en deilig grøt av gitarfuzz på toppen.

3. PORTER WAGONER «The Cold Hard Facts of Life»

Dolly Partons kumpan gjennom en haug med år stod så visst også på egne ben, og bak noen av han mer melodiøse og tilsynelatende uskyldige låter, gjemte det seg et raseri av en annen verden. Her er det en jeg-person som kommer uanmeldt hjem til kona, tidligere en annonsert.

I ei spritsjappe oppdager han at mannen før ham i køen skryter til ekspeditøren at han skal på fest til ei dame hvis ektemann er bortreist. Så viser det seg at denne fysaken, som også er foran ham i trafikken etterpå, kjører rett hjem til kona hans. Han konfronteres med «the cold hard facts of life».

Det er da han bare heller i seg den ene flaska og lar det stå til. Så synger han tørt:

Lord, you should've seen their frantic faces

They screamed and cried, «Please put away that knife»

De siste linjene er fra ei fengselscelle:

I guess I'll go to hell or I'll rot here in this cell

But who taught who the cold hard facts of life?

Who taught who the cold hard facts of life?

Og det hele tonesatt med nydelig og melodiøs countrymusikk, som om alt er i orden.

4. WU-TANG CLAN «Bring Da Ruckus»

Public Enemy, Geto Boys, N.W.A. – harde, tunge og illsinte raplåter virkelig ingen mangelvare fra starten av. Den dypeste bassen, det skeiveste soundet og mest mentalt ustabile sinnet var det allikevel Wu-Tang Clan som sto for.

Den eksplosive programerklæringen «Bring Da Ruckus», som innledet newyorkernes udødelige klassiker av et debutalbum, er lyden av korka som smeller i taket. Ut hopper en gjeng unge rabagaster, som eksplisitt forklarer alle metodene som skal brukes for å knuse det stakkars trynet ditt. Ghostface Killah, Raekwon, Inspectah Deck, GZA og RZA kjører her varetelling på hele arsenalet, og krigen er i gang. Ta dekning, din knallis!

5. JAMES BROWN «Say It Loud – I’m Black & I’m Proud»

Et kvart århundre før Wu-Tang sparket inn døra, kunne ikke svarte artister synge om hva de egentlig følte. Frykten for både kommersielle og fysiske represalier fra den hvite majoritetsbefolkninga, var høyst reell.

James Brown var en av de første som lot raseriet boble til overflata, og sa det rett ut. I denne funk-bomba snudde den uredde «mr. Dynamite» sinnet, skapt av rasisme gjennom generasjoner, til stolthet. Å få med seg et barnekor til å rope ut budskapet i call-and-response-stil over den knallharde beaten var et iørefallende, men også utrolig smart trekk. Det ufarliggjorde ikke låten, men gjorde nok «Say It Loud – I’m Black & I’m Proud» litt mindre militant i ørene til etablissementet.

6. THE BEASTS OF BOURBON «Hard For You»

Det er en frådende sjalu Tex Perkins som fører an her, som han gjør i en rekke låter. Men her er både musikk og tekst så lite interessert i pakke det i bomull at det er til å få frysninger av. På en skummel måte.

Han ringer henne, og truer med at hvis hun bare tar telefonen, håper han at hun er mutters alene og gråter. Så skal han fortelle henne noen visdomsord. Refrenget legger ikke så mye imellom:

I'm gonna ruin your whole life, I wanna hear you cry/ I'm gonna make it hard for you!

Drag you through the shit, gonna rub your nose in it

I'm gonna make it hard for you! Hard for you! Hard for you! Hard for you!

Stakkars absolutt alle sammen.

7. WANDA JACKSON «Funnel of Love»

En sang om kjærlighetens stramme klo om både hjerte og andre kroppsdeler. Det høres jo uskyldig ut, men når rockabilly-dronningen Wanda Jackson synger, er hun så frådende pissed at hun høres hun ut som om Dolly Parton har spist seg mett på amfetamin, og akkurat har fått vite at alle låtrettighetene hennes er stjålet av Engelbert Humperdinck.

Det er ingen, uansett kjønn, som ikke hadde gitt henne all den kjærlighet hun begjærer, om de hadde vært nær henne da den først ble sunget i studio i 1961, så lynings er hun.

8. BOB DYLAN «Masters of War»

Jo da, politiske tekster kan ha masse raseri i seg, men her er vi på et annet nivå. Å synge at politiske maktpersoner er noen dumminger som ikke skjerper seg, er det skrevet hundretusener av låter og dikt om, men her girer sinna-Bob om og tar den et stykke lenger. Mens en monoton kassegitar kverner av gårde et monotont riff, hamrer Dyllis løs, helt uten sikkerhetsbelter eller bremser.

Han synes ikke at maktmenneskene er noen dumminger som må skjerpe seg, at nå er det nok, vær så snill og vær grei. I stedet freser han ut at håper de dør, at de dør fort, og at han således skal følge kista til grava og stå og frese over den til han er helt sikker på at de er døde der nede, seks fot under, og at de sjelløse hjernene deres er fortapte og aldri vil få tilgivelse.

Sinna-Bob er også i sitt ess på «Talkin' Bear Mountain Picnic Massacre Blues», men der er han hakket mer moderat, og ønsker bare hele verden alt ondt, uten at noen direkte skal dø.

9. BARE EGIL BAND «Tagging»

Verdens ubestridt morsomste sinnalåt. Etter snaue tre minutter sitter man igjen med inntrykket at Bare Egil ikke har heeeeelt sansen for tagging som uttrykksform. Vi får bare takke fjolsene som tagget på vinduet til Egil Hegerberg en gang på 90-tallet, og dermed utløste denne hysteriske tiraden.

Industrirock-duoen Piledriver fungerer som det ultimate backingbandet i Bare Egils sinna-orgie. Are Kleivans mange utbrudd underveis, der «MARTE!» er og blir en personlig favoritt, er ekstra krydder i denne kruttsandwichen.

Moralen får være at det neppe er verdt å tagge på vinduer, om man ender opp med en Bare Egil Band-tagging i rasshølet sitt. Og husk: «Når du må stikke heroinsprøytene rett inni øyet, fordi du ikke har blodårer igjen på hele kroppen – da er du tøff. Men når du driver og tagger – da er du faen ikke tøff i det hele tatt».

10. LOUVIN BROTHERS «Knoxville Girl»

Det er gjort av et utall antall versjoner av denne, der alt fra The Lemonheads og Nick Cave, til Okkervil River og The Carter Family har spilt den inn. Men det er de svovelkristne brødrene i Louvin Brothers som allerede i 1956 spilte inn den blodrennende morderballaden, en idé som ikke lot til å ryste en samtid som parallelt med dette holdt på å klikke av at Elvis vrikket på hoftene. Verden er rar. Varden var rar.

Med vakker, tostemt vokal synges det som høres ut som en bedårende ballade, men går man inn i teksten, er den altså så voldelig, så gæren, sint og forvirrende at det er vrient å skjønne at det ikke ble mer bråk back then. Hadde Jan Eggum oversatt den og gitt den ut på norsk, ville han blitt fengslet på flekken. Google teksten. Vi tør ikke gjengi den her, av frykt for PFU og Interpol.

11. CROSBY, STILLS, NASH & YOUNG «Ohio»

I 1970 var ikke motkultur og protestlåter noe nytt, men dette er next level. Det ufiltrerte raseriet som Neil Young og hans bandkamerater spyttet ut gjennom mikrofonene i «Ohio», kjenner jeg på kroppen selv etter å ha hørt den hundrevis av ganger. Teksten ble skrevet etter at Young så bildene av ofrene etter massakren ved Kent State University, hvor nasjonalgarden drepte fire og såret ni ubevæpnede studenter som protesterte mot Vietnam-krigen.

Woody Guthrie skrev «This Machine Kills Fascists» på gitaren sin, men her låter det som om Young, David Crosby og Stephen Stills prøver å gjøre nettopp det med sine gitarer. Det sylskarpe, mesterlige gitarspillet er sprekkeferdig av sorg og sinne.

12. RAGE AGAINST THE MACHINE «Killing in the Name»

Da den kom på singel på tampen av 1992, slo den ned som ei bombe. De lignet ikke på noe annet, og de var altså så illsint psychoforbanna i alt de foretok seg. Bare bandnavnet i seg selv etterlot heller ikke særlig mye tvil, og anført av denne låten, ble de soundracket til alle ungdommers innebygde raseri på nittitallet. Avslutningen er kanskje ikke av det helt i overkant subtile slaget. Man får liksom med seg hva det står i. Men satan, så sint!

Fuck you, I won't do what you tell me!!! (16 ganger på rad)

Motherfucker!!!

Ugh!!!

13. EDDIE MEDUZA «Adjö, era jävla idioter»

Han solgte ikke så mye 220 grams vinylhipsterpressinger, men Meduza var en jævla på å selge kassetter i hopetall, og skrev over 1400 låter, der tematikken som regel sentrerte seg rundt sprit, damer og biler. Også var han helt vanvittig forbanna på musikkjournalister som ikke ga ham gode kritikker, og i særdeleshet Mats Olsson, den profilerte anmeldeleren som slaktet Meduzas debut i 1979.

Deretter fikk han passet påskrevet i hele tre låter med nokså klar adresse: «Kuken står på Mats Olsson», «Mats Olsson runkar kuken» og «Mats Olsson é en jävla bög». Det hadde neppe gått i dag, det heller. I «Adjö, era jävla idioter», lar han derimot vreden falle over hele verden, der han i løpet av låtens åtte sekunder bare blir sintere og sintere og sintere jo lenger ut i den han kommer.

14. NAPALM DEATH «You Suffer»

Dette var den tøffeste låten Helge (10) hadde hørt. Og Helge (42) vet fortsatt å sette pris på en liten sinna-banger. Liten blir jo også et stikkord her. Få var flinkere enn Napalm Death når det gjaldt å komme til poenget. De var liksom ikke så progressive. Eller subtile, for den saks skyld.

I «You Suffer» får våre favoritt-sinnatagger lettet sine hjerter i løpet av to sekunder. 1,316 sekunder, for dere som liker det pinlig. Og jeg antok bare i årevis at det er de to ordene «you» og «suffer» vokalist Lee Dorrian prosjektilspyr inn i mikrofonen her. Etter å ha lest meg opp på temaet for noen år viste det seg at han i tillegg sier «but, why?». Vær så god, her har dere quiz-trivia som vil imponere alle fornuftige mennesker.

15. JOHNNY CASH «San Quentin»

De beste låtskriverne evner å sette seg inn i andres situasjon, og forsterke deres tanker og følelser via megafonen. Det var nettopp dette Johnny Cash gjorde da han skrev en låt fra en fanges perspektiv, før opptredenen foran de innsatte i San Quentin-fengselet.

Det oser forakt av ord og fremføring fra første sekund. Vår favoritt-Johnny legger ikke så mye som et fuktig sigarettpapir imellom, der han brummer ut følelsen av håpløshet og regelrett hat mot denne institusjonen – et sted vi må kunne anta ikke var noen feriekoloni med yoga og blomsterbinding etter lunsj. Sinna-rusen forsterkes av fangenes svært ærlige respons, fra forvirringen i starten til den rabiate jubelen idet siste strofe er sunget.

16. DEAD KENNEDYS «Nazi Punks Fuck Off»

Dead Kennedys-frontmann Jello Biafra var en mester i bruk av ironi, og hans tekster om USAs mange fæle finurligheter dryppet ofte av sarkasme. I «Nazi Punks Fuck Off» finnes det ikke spor av verken ironi eller sarkasme.

I løpet av ett på alle måter heseblesende minutt ser vår mann Jello seg nødt til å sette skapet på plass – oppå tærne til pjokker som liker å tøffe seg med symbolikken og biter av ideologien fra det falne Nazi-Tyskland. Dette problemet er heldigvis langt mindre utbredt i Norge anno 2022 enn tilfellene i USA på 80-tallet. Men, «The Kids Are Alt-Right», som våre egne punkmestere GBZ sier, så man kan aldri be kvasinazier om å ta seg en bolle for mye.

17. KATHLEEN EDWARDS «In State»

Stakkars Kathleen, som rotet seg opp i en dåsemikkel av typen vi hører om her. Og stakkars han kisen, som åpenbart trenger langt mer profesjonell hjelp enn en pakke Ibux og ei flaske sprit kan bistå med.

Edwards milde stemme klarer ikke å skjule det boblende raseriet, idet hun spytter ut sin forakt for denne løgnhalsen med karaktertrekk ingen oppegående folk misunner. Det er litt av en hevn hun plotter her, hvor målet er å lure denne fæle fyren til å ta inn i ny bolig bak lukkede og låste dører.

18. N.W.A. «Fuck tha Police»

Når du skriver en låt som gjør at FBI skriver brev til plateselskapet ditt, og forteller at de greiene der de synger om politiet fremstiller politiet på feil måte, vet du at du har gjort noe rett, samt at politiet neppe fremstilles på en feil måte, i det som manes frem som en parodi på en rettssak.

Debuten «Straight Outta Compton» høres fortsatt like rasende ut som da den kom i 1988, og den har heller aldri sluttet å være relevant. Los Angeles på slutten av åttitallet var så visst ikke noe barneskirenn, men «Fuck tha Police» er en storselger på buttons, T-skjorter og jakkemerker den dag i dag, og aggresjonen høres like troverdig og relevant ut.

19. SUICIDAL TENDENCIES «You Can’t Bring Me Down»

Om vi snakker frustrasjon, er det ingenting som overgår Suicidal Tendencies’ urklassiker «Institutionalized». I «You Can’t Bring Me Down» er det derimot et sinne utløst av triumf vi får injisert rett inn i den emosjonelle hovedpulsåra.

Her hører vi vår bandanakledde amigo Mike Muir ta rennefart, og sparke nedover med begge bein. Han har nemlig allerede kjørt sitt skateboard over trynet på tyrannen som har holdt unge Mike nede i hele hans liv. Nå er det på tide å bøye seg ned, og rope «Hei! Husker du meg?», med verdens bredeste hevnglis om kjeften.

20. TØNES «Spleiselag/Waldorfsalat»

En fersk kandidat som selvsagt måtte med. Jeg-personen her hater spleiselag, hater «bli kjent med hverandre»-fest, for ikke å glemme hvor udelt hardt han hater folk som ikke kan lage waldorfsalat, men som lager det likevel, og som han nå har blitt satt til å spise, til tross for at hadde med seg morens gode variant.

Det høres ut som han skal klikke i studio, og man tror på hver bidige linje som spyttes ut, sammen med druer med stein, stangselleri og tørr waldorfsalat med altfor lite fløte og majones. Høydepunktet i låten er når han reiser seg opp og går bort til det bordet der waldorfsalaten til moren står, hvorpå han brøler gutturalt: Den é det é som har hatt med!!!