INGEBORG OKTOBER «2018» (Rural Rebel Rock)
Trigger warning: Denne plateanmeldelsen omhandler blant annet selvmord.
Det finnes artister som har gode ord å by på, og artister som finner det mer naturlig å uttrykke seg kun gjennom sine instrumenter. Begge deler har sin sjarm og nytteverdi.
Ingeborg Oktober har siden debuten som 19-åring, med plata «Hjerteræk», definitivt hørt til i den «kjeftsterke» kategorien.
Hamarøyværingens nye album, «2018», sørger for en sjeldent sterk opplevelse. Ordene trykker på de emosjonelle knappene vi ofte holder fingrene unna.
Plata er siste del en del av et flerkunstnerisk verk initiert av at artisten var valgt ut som festspillprofil for Festspillene i Nord-Norge i fjor. «2018» er en søsterutgivelse til boka «Et fucka år», men albumet er et selvstendig stykke kunst du ikke trenger å ha lest boka for å forstå eller sette pris på.
Temaet er det kanskje tyngste av dem alle: Selvmord. 2018 var året da Ingeborg måtte takle at ekskjæresten valgte å avslutte sitt eget liv.
De ni låtene på «2018» er åpenbart en brikke i artistens bearbeiding av egen sorg. Sorgprosess er en introvert affære for de fleste, og ikke nødvendigvis noe som lett kan uttrykkes som kunst for utenforståendes underholdning.
Ingeborg Oktober lykkes allikevel med å formidle all jævelskapen i kjølvannet av et sjokkerende og vondt tap på en måte som føles allmenngyldig, på tross av hvor personlig historien er.
Dette skyldes i stor grad at hun er så modig og direkte i stilen. I låtene snakker Ingeborg direkte til han som forlot, og til seg selv. Disse samtalene er spekket med minner og detaljer som skaper klare bilder. Bilder som allikevel er fleksible nok til å passe inn i rammene til de fleste lytternes erfaringer.
Ingeborg Oktober synger låtene på et naturlig og dempet vis, men noen gang «sprekker» det også. Sinnet rettes først mot mennesket som valgte å si farvel, så mot personen i speilet.
Skyldfølelse er noe av det tyngste man kan bære på, selv om man vet at det er en irrasjonell byrde man påfører seg sjøl. Låttitler som «E hata de», «Svar me» og «Beklager» gir jo en temmelig god pekepinn på tankespinnet som utføres i de respektive versene.
Musikalsk sett er det et stort skille fra den Spellemannpris-vinnende forløperen «Skjømmingsboka» til «2018». Ingeborg har kjøpt seg elgitar, og både låter og lydbilde bærer preg av dette. Der hun tidligere har hatt en fot i visetradisjonen, er det dypere avtrykk av pop og rock denne gang.
Anne Lise Frøkedal, som selv ga ut et av fjorårets flotteste album, er en sentral medspiller for Ingeborg Oktober på dette albumet. Samarbeidet mellom disse to mega-kapasitetene virker til å ha åpnet mange ventiler for artisten fra Salten.
Det spenner fra salmer i knestående til rock i fullt bandformat. Casio-komp, varsomt tangentspill, kvasse gitarer og varme blåsere er blant de mange virkemidlene som tas i bruk. Slik suppleres tekstene med musikalske farger og konsistens som passer skissa.
Resultatet er en veldig fin lytteopplevelse, midt oppi alt det vonde.
For alle som har mistet noen de var veldig glade i, uavhengig av årsaken bak, kan første gjennomlytting av «2018» bli en tung affære. På enkelte tunge dager er det ofte godt å ha noe lettbeint og lystig å fokusere på. Andre dager trenger man et vindu for å lufte ut all driten man har samlet opp i hodet og hjertet.
Gjennom å brette ut alt det vonde, på en så vakker måte, hjelper Ingeborg Oktober gjennom «2018» oss med å bearbeide de kjipeste følelsene og de svarteste tankene. Dette albumet representerer kanskje ikke noen triumf over døden, men det kan forhåpentligvis gjøre døden litt lettere å leve med. Og ingenting er finere enn dét.
At plata avrundes som en «jazz funeral» i New Orleans-stil blir en god påminnelse om at vi bør feire og sette pris på livet så godt som vi kan, på tross av at våre nærmeste forlater oss langs veien mot den endelige målstreken – som forhåpentlig ligger langt, langt fram i tid.
Jeg håper denne tida fremover fylles med mange flere prosjekter fra Ingeborg Oktober. Hun fortsetter å vise seg som en av de mest interessante stemmene vi har i dette landet.
Trenger du noen å snakke med? Mental helse sin hjelpetelefon har nummer 116 123, og er en gratis tjeneste som er åpen 24 timer i døgnet, hele året.