– Du blir sendt ut til en øde øy, og får kun med deg ei eneste skive. Hvilken velger du?

– «Fantasies of a Stay at Home Psychopath» (2021) med The Blinders.

– Ny, engelsk rock, det er ikke hverdags! Og ei veldig fersk skive. Hvorfor akkurat denne?

– Det er plata jeg hørte mest på i 2021, og den passer til alt jeg gjør og til alle mine humørsvingninger. Fikk bandet anbefalt av Edd Sivertsen på Blårock for ett års tid siden, og kanskje var det tittelen på akkurat denne plata som matchet ekstra bra, der jeg satt i et noe utfordrende år på hjemmekontor? Men jeg har hørt på den nesten daglig siden og er ikke i nærheten av å bli lei. Jeg er derfor sikker på at den hadde båret meg gjennom oppholdet på den øde øya.

– Haha! Psycho-Marianne høres skummel ut. Nå er jeg, på generell basis, skeptisk til musikk fra Manchester, anbefalt av en bodøværing, av sportslige årsaker, men det får gå her. Jeg er jo ikke kjip heller. Kan jeg lese mellom linjene, og anta at bandet er klart for sommerens Buktafestivalen?

– Ingen kommentar. Nei da! Haha! De er ikke på radaren, for å si det sånn. Vi har jo akkurat booka Idles, og nå er jeg jo ingen musikk-geek, men Idles og Blinders faller jo litt i samme gata. Hører veldig mye på dem også, men det er noe spesielt med Blinders som treffer litt i hjarte, for å si det sånn. Jeg har faktisk en liten England-crush på ny punk og rock, det er noe med det språket, at bare de har den aksenten, blir de så kule.

– Jeg likte at du valgte ei helt fersk skive. Er du nysgjerrig på ny musikk, og hvordan oppsøker du den?

– Jeg er ikke en sånn nerd, altså, og er ganske dårlig å oppsøke ny musikk, og er derfor avhengig av å ha gode venner som gjør det for meg. Derfor kan jeg svinse rundt og stalke venner på Spotify, for ikke å snakke om mange av dem som jobber i festivalen, som kan mye mer enn meg.

– Er det Psycho-Marianne igjen? Attpåtil som sjef! Skummelt.

– Hahaha! Nei nei nei! Jo, litt, kanskje. Haha! Men jeg er så elendig på å huske artistnavn, albumtitler og låter, så jeg trenger noen som kan gjøre jobben for meg, og da er jeg jo heldig som jobber der jeg gjør, og har mange venner som følger med og tipser.

– En beregnende og raus psycho, med andre ord. Hadde du selv noen musikalsk mentor i barndommen og ungdommen, som var særlig viktig for din musikalske interesse?

– Jeg er født og oppvokst i Billefjord, og hadde pappa som spilte i band. Han var min første venn med god smak som sa hva jeg skulle like, og det var 50- og 60-tallsrock, og først og fremst Elvis, som var den store kjærligheten fra jeg var cirka 2 år. Hadde et bilde av ham, som jeg bar med meg overalt, sammen med lekene mine. Klart man også hørte på radio og tok opp ny populærmusikk defra, men de originale platene som ble kjøpt inn til hjemmet var rock godkjent av pappa.

– Åh, sukk. For en helt! Hva er det beste du noensinne har sett live?

– Sex Pistols på Roskilde i 1996, da publikum kastet flasker på scenen og de avbrøt konserten. Jeg var ihuga Sex Pistols-fan og dro dit hovedsakelig for å se dem. Det ble 18 minutters kortvarig eufori og ekstase for meg, men jeg var ikke skuffa da de avbrøt konserten. Jeg var så ung og hypet at alt jeg tenkte var at «JEG VAR DER! Jeg var der da Sex Pistols gikk av scena! Feeeeeett»!

– Haha! Jeg var også der! Det var jo med originalbesetningen, og jeg synes også det var kult, iallfall i de fem låtene det varte. Da de startet med «Bodies» holdt jeg på å besvime av hvor tøft det var. Det må også sies at det var arrangørene som nektet dem å gå på igjen, etter flaskeregnet. Bandet ville spille. Dro du ofte til verdens beste festival?

– Har vel vært der tre ganger, dette var andre. Det var vel litt tilfeldig at jeg havnet der akkurat den gangen. Jeg var på ferie hos noen kompiser i Oslo, så skulle de til Roskilde, og Pistols var på plakaten, og jeg var fan. Hadde ikke satt meg inn i resten av programmet, men det var nok. Så bar det av sted!

– Sånt gir ofte de artigste turene, og Roskilde på nittitallet var verdens beste festival. Du får sette ditt eget navn under en låt noen andre har skrevet. Hvilken?

– «Where Did You Sleep Last Night». Men nå skal jeg banne i kirka og velge en coverversjon av låta, nemlig Sleigh Bells sin versjon.

– Kult! En kanonlåt! Den er etter sigende fra 1800-tallet, ergo er det ingen levende mennesker som har hørt originalen heller, så det er ingenting å være flau over. Er vel Leadbelly som regnes som låtens «far», mens Nirvana gjorde den allment kjent på Unplugged-skiva si. Jeg elsker også Mark Lanegans versjon. Hva er det med Sleigh Bells-versjonen som fenger deg?

– Ah, puh, det var bra. Da trenger jeg ikke være engstelig. Jo, det som er så utrolig kult med den, er at de har droppet verset om ektemannen, som gjør teksten mer subtil, underfundig og assosierbar. Jeg virkelig elsker den og hadde stolt satt navnet mitt på den.

- Og nå er den din. Du får med deg en ekstra, død gjenstand ut på øya. Hva pakker du i sekken?

– «Veskebytteren» min. En veskebytter er en liten veske jeg har i veska som inneholder det jeg må ha med meg til enhver tid. Innholdet er rett og slett et overlevelses-kit som du lett kan flytte over i neste veske når man utfører et raskt stilbytte, og i den har jeg det jeg trenger på den øde øya. Saks og fil og alt som jeg lage forskjellige verktøy av. Samt en leppestift, som jeg kan tegne ansikt på basketballvennen min, Tom Hanks style. Men er dette siste spørsmål? Skal jeg ikke få gi liv til en død artist og drepe en som lever?

– Haha! Det er i ei annen spalte, men hvorfor ikke, øvelsen er jo gøy! Så først: Hvem henter vi tilbake fra det hinsidige?

– Jeg er jo oppfostra på 50 og 60-tallsrock og var, som sagt, Elvis-fan allerede fra toårsalderen. Jeg var fire år da han døde og gråt i flere dager. Så det hadde vært interessant å bringe Elvis tilbake og se hva han hadde skapt under innflytelsen av dagens rock, gitt hvordan den har utviklet seg i de 44 årene siden han døde. Men på den andre siden har dopet hatt en ekstrem kjemisk utvikling, så det er ikke sikkert at han hadde overlevd lenge nok til at jeg fikk høre resultatet. Men Elvis blir det uansett.

– Åh, så fint! Klart vi skal hente tilbake Elvis! Men Elvis brukte ikke dop. Han gikk på foreskrevne medisiner. For å få ham, må vi altså også drepe noen. Hvem vil du kverke for å hente kongen tilbake?

– Kort og godt. Jeg vil bidra til å gjøre livet tryggere for unge kvinner og tar Tix av dage. Ingen trenger tekstene hans og den påvirkning de har. Ingen!

– Hoho! That’s all right, mama!