JAKOP JANSSØNN: «MUN DAJAN MII / JEG SNAKKER OSS» Hovedscenen, Kulturhuset Fredag 04. februar 2022

Medvirkende: Jakop Janssønn - komponist, slagverk og bandleder / Niko Valkeapää - sang og joik / Niilas Holmberg - poesi / Mathilde Caeyers - dans og koreograf / Ken Are Bongo - film / Kristian Olstad - gitarer og elektronikk / Herborg Rundberg - piano / Vokal Nord - 8-persons kor / Strykere fra Arktisk Filharmoni / Torbjørn Thrane Sandnes - Lys/visuals / Håkon Elias Pettersen - Lyd

«Finn deg noen som elsker deg like høyt som Nordlysfestivalen elsker Jakop Janssønn», tenker jeg før kveldens forestilling.

Mandag ledet Tromsø-musikeren Nordnorsk Jazzensemble gjennom urfremføringen av «Vippepunktet», der han selv hadde komponert musikken. Fredag kveld var det klart for festivalens urfremføring nummer to skapt av Jakop Janssønn.

«Mun dajan mii/Jeg snakker Oss» viser seg raskt å bli et nytt bevis på hvorfor festivalen, og et publikum av betydelig størrelse, setter stor pris på arbeidet til den samiske perkusjonisten og komponisten.

Under kveldens forestilling er Janssønn riktig nok bare en av mange brikker i rollebesetningen. På og rundt scenen samles nemlig noen av de ypperste lyd-, lys og scenekunstnerne Tromsø, og landsdelen for øvrig, kan by på.

foto
Foto: Sverre Simonsen / Nordlysfestivalen

Når en «supergruppe» som dette samles på et brett skal man ha høye forventninger til resultatet. Og om super ikke er rett beskrivelsen av de 80 minuttene med «Mun dajan mii», lykkes forestillinga i å penetrere hjernen og nervesystemet til oss som varmer stolene i Kulturhusets største sal. Og hvorfor selveste storstua er valgt som arena for kveldens urfremføring, blir raskt klart.

Om ikke et helt kolosseum, krever denne forestillinga plenty av albuerom for å brette ut det voldsomme spekteret av lyd, bilde og performance.

Niko Valkeapää måtte dessverre korona-avlyse sin konsert på Amtmandens mandag. I kveld spiller han den verbale rollen som Naturen – gjennom sang, joik og en dyp, alvorstung fortellerstemme. At gudsønnen til foregangsmannen Áillohaš er hanket inn for å formidle tekstene krevet av Niilas Holmberg denne kvelden, viser seg å være et tilfelle av rett mann på rett plass.

foto
Foto: Sverre Simonsen / Nordlysfestivalen

Vi som ikke behersker samisk får hjelp av norsk oversettelse på skjermen i bakgrunnen. Og ordene slår hardt.

«Helsa mi er i fare – helsa vår er i fare», messer de åtte kraftige stammene fra Vokal Nord.

Et betydelig minus blir dog offentliggjort før forestillinga: Danser og koreograf Matilde Caeyers som åpnet festivalen forrige fredag, med sin danseforestilling «New Religion», har blitt syk. «Mun dajan mii» må dermed gjennomføres strippet for et av verkets sentrale kunstformer.

Utover i forestillinga blir det da også tydelig at den menneskelige komponenten i form av dans mangler. Ken Are Bongos filmsnutter der Caeyers utfolder seg er slående, men blir samtidig en påminnelse om at en bit av scenen står ubrukt.

Nok en gang er det naturens kraft, og dens direkte innvirkning på oss mennesker, som står sentralt i Jakob Janssønns verk. Pandemiens isolasjon og usikkerhet utgjør allikevel det emosjonelle DNA-et i «Mun dajan mii».

At fjorårets urfremføring måtte avlyses, og utsettes ett år – til en tid der vi fortsatt sitter med en armlengdes mellomrom i salen, er temmelig ironisk.

Verket er med andre ord sørgelig aktuelt. Og nettopp sorg, savn og ensomhet får utløp gjennom musikken Janssønn har komponert. Ensomheten slår hardest under a capella-sekvensene med Vokal Nord – et mesterlig grep av komponisten.

foto
Foto: Sverre Simonsen / Nordlysfestivalen

Man kan søke trøst i naturen når de svarteste tankene truer som verst. På den andre siden kan naturen være en vond påminnelse om hvor liten og betydningsløs ett menneske kan fremstå.

Vi publikummere suges inn i historien. Tidvis er det faktisk vondt å høre på.

Rundbergs mørke, gjentakende tone på pianoet blir som en urolig puls, eventuelt en klokke som tikker i feil retning. Når trioen Janssønn, Rundberg og Olstad kjører litt jazzimpro blir det for meg et bilde på det mentale kaoset som kan oppstå i et sosialt vakuum – som pandemien har skapt hos mange.

I «Mun dajan mii/Jeg snakker Oss» overrumples vi stadig av sterke inntrykk.

Det er vondt, men vakkert – og denne forestillinga fortjener å bli opplevd av flere enn den tillatte korona-kapasiteten under kveldens urpremière i Tromsø.